Hvorfor marxister motsetter seg grensekontroll

Regulering av arbeidsinnvandring har i en lang tid blitt diskutert i den norske arbeiderbevegelsen så vel som i mange andre europeiske land etter et økende antall tilfeller med sosialdumping. Utbruddet av andemien, der regjeringen tillot at kapitalistene fikk tatt i bruk utenlandske arbeidskraft uten karantenekrav satte dette opp på dagsorden igjen.


[Source]

SV vil ta opp denne saken i sitt kommende landsmøte, og Rødt vedtok dessverre på sitt landsmøte et krav om strengere reguleringer i arbeidsinnvandringen, i tillegg til at de reduserte sin flyktningekvote fra 20 000 til bare 5 000.

Som Svensson forklarer i artikkelen, er det å være for grensekontroller i direkte kontradiksjon til internasjonalismens og marxismens grunnprinsipper. Venstrereformistene i stedet for å forene arbeidere i en konfrontasjon mot kapitalistene aksepterer begrensningene og splittelsen innen kapitalismen, og utvanner programmet sitt for å tilpasse seg de kapitalistiske institusjonene. Denne kortsiktigheten gir hverken arbeidere eller immigranter noen løsning på krisen.

Denne artikkelen kommer med en genuin sosialistisk og marxistisk tilnærming til spørsmålet om grensekontroll og internasjonalisme.

Siden krisen i 2008 har innvandrerfiendtlige partier og bevegelser styrket seg i Europa og USA. De har også lyktes i å trekke til seg enkelte lag innen arbeiderklassen. Deler av arbeiderbevegelsen har også tilnærmet seg noen av deres ideer, som å kreve strengere grensekontroller. Enkelte forsøker å legitimere dette med sitater fra Marx, men sannheten er at en slik kortsiktig politikk ikke har noe med Marx å gjøre eller med tradisjonene til den første, andre eller tredje Internasjonale.

Marx og Brexit

I Storbritannia har fokuset på disse diskusjonene dreid seg rundt spørsmålet om Brexit. Høyreside politikere har konkludert med at årsaken til brexit var at arbeiderne er rasister og at vi må «lytte» til dem. Dette har også påvirket fagbevegelsene, hvor flere ledende fagforeningsrepresentanter på en eller annen måte har begynt å ta til orde for krav om strengere grensekontroller.

19. desember skrev lederen av fagforeningen Unite, Len McCluskey, en artikkel med tittelen «Et andre Brexit-valg vil risikere å rive samfunnet vårt fra hverandre». I det store og hele uttrykker artikkelen en legitim kritikk mot bevegelsen som ønsker en ny folkeavstemning om brexit, som vil risikere å rive det Britiske Arbeiderpartiet fra hverandre. Men i spørsmålet om grensekontroll, etterlyser McCluskey stans av arbeidsinnvandring i tilfeller der lokale lønninger og arbeidsforhold blir undergravd.

«Prinsippet er enkelt, vi må sørge for at alle har lik lønn, at tariffavtaler overholdes og stanser useriøse selskaper som importerer arbeidskraft gjennom bemanningsselskap bare for å bedrive lønnsdumping. Det er ikke arbeidsinnvandrerne som har skylden for dette, men systemet som lar grådige sjefer misbruke enhver arbeider. Theresa May er taus om dette.”

Dette er helt riktig. Arbeiderbevegelsen må bekjempe alle forsøk på å undergrave fremgangen den har kjempet seg til. Dette gjelder også EU sitt utstasjoneringsdirektiv, som i praksis har åpnet døren for import av streikebrytere fra forskjellige deler av Europa.

Men så går McCluskey fra en god tilnærming til en skadelig en:

«Arbeiderbevegelsen vil alltid kjempe mot rasisme – men også utnyttelse. Ethvert fagforeningsmedlem vet at vår styrke alltid må være basert på kontroll over tilgangen av arbeidskraft – et deregulert arbeidsmarked fungerer neppe bedre enn det gjør på noe annet område.”

Denne tilsynelatende rimelige retorikken skjuler et direkte skadelig krav: at vi lar kapitalistene bestemme over tilgjengeligheten av arbeidskraft. Han antyder at fagforeningene på en eller annen måte kan kontrollere tilgangen, men han sier ikke det direkte fordi han vet at dette ikke er aktuelt. Han refererer faktisk til en kontroll over innvandring som skal utføres av den borgerlige staten, som i dag styres av en i utgangspunktet fagforeningensfiendtlig regjering. I praksis er dette en oppfordring til borgerskapet i å begrense innvandringen, ikke at fagbevegelsen skal kontrollere den. Dersom han argumenterte for et lukke system, der bare fagforeningsmedlemmer ville ha rett til å jobbe, ville ingen marxister ha grunn til å protestere, men det er ikke det han sier.

Man kan argumentere med at situasjonen vil endre seg om Labourpartiet kommer til makten. Men i praksis vil ikke dette medføre noen større endring. Staten vil fortsette å være borgerlig og økonomien forbli kapitalistisk. Det er naivt å tro at statsadministrasjonen, som domineres av høyresiden, vil presentere et forslag på innvandringsnivå til fordel for arbeiderbevegelsen i stedet for store konsern. I virkeligheten vet McCluskey at han er på ustabil grunn, og derfor bruker han Marx og antikapitalistisk retorikk for å forsvare posisjonen sin.

Den selektive siteringens kunst

Den 24. desember 2016 publiserte McCluskey en artikkel i det britiske kommunistpartiets avis Morning Star, som en del av hans kampanje for å bli gjenvalgt. Artikkelen er tydelig rettet mot McCluskeys utfordrer fra venstre, Ian Allinson, som noen dager tidligere skrev en artikkel der han støttet arbeidernes rett til bevegelsesfrihet.

Blant annet sammenligner Allinson den med hvordan kvinner blir sett på arbeidsplassen, noe som er en god analogi. Kravet om at kvinner skulle holdes utenfor arbeidsplasser og fagforeninger var et reaksjonært og splittende krav, som hjalp ledere med å gi forskjellig lønn til kvinner og menn. På denne måten kunne de bruke kvinner til å undergrave menns lønninger og betingelser. Alle innvendinger som i dag brukes mot arbeidsinnvandrere har tidligere blitt brukt mot arbeiderkvinner. Det er ingen grunn til å behandle disse problemene annerledes.

For å forsvare seg bruker McCluskey et sitat fra Marx fra en tale til den Første Internasjonale holdt før Lausanne-kongressen:

«En studie av den engelske arbeiderklassens kamp viser at arbeidsgivere stiller arbeidere opp mot hverandre ved å enten importere utenlandsk arbeidskraft eller ved å flytte produksjonen til land med billig arbeidskraft.»

Dette sitatet bruker McCluskey til å hevde at Marx støttet grensekontroll, men hvis vi leser hele avsnittet får vi et litt annet bilde:

“Individets kraft har forsvunnet, konfrontert med kapitalens kraft. På fabrikkene er arbeiderne nå ikke annet enn tannhjul i maskineriet. For å gjenvinne sin egenart har arbeideren blitt tvunget til å forene seg med andre arbeidere og opprette organisasjoner for å forsvare lønnen og livet. Fram til nå har disse foreningene bare vært lokale, mens kapitalens kraft, takket være nye industrielle oppfinnelser, øker hver dag. I tillegg har nasjonale organisasjoner i mange tilfeller blitt maktesløse: En studie av den engelske arbeiderklassens kamp viser at arbeidsgivere stiller arbeidere opp mot hverandre ved å enten importere utenlandsk arbeidskraft eller ved å flytte produksjonen til land med billig arbeidskraft. Hvis arbeiderklassen under disse forholdene ønsker suksess i den fortsatte kampen, må de nasjonale organisasjonene bli internasjonale.”

Marx, Om Lausanne kongressen

Marx ser problemet: at kapitalistene bruker nasjonale splittelser for å stille arbeiderklassen opp mot seg selv. Hans løsning er imidlertid ikke «regulert innvandring», men internasjonal organisasjon. Marx sier at arbeiderbevegelsen må øke samarbeidet over landegrensene. Faktisk er det spesielle sitatet som er sitert fra Lausanne Congress of the International Workers ‘Association (First International), som Marx viet sin tid til å bygge.

Det faktiske forslaget som McCluskey fremmet i sin artikkel – om å forby sjefene i å importere arbeidskraft uten tariffavtale – betyr ikke mye i praksis, men retorikken antyder mer enn det. Artikkelen er faktisk et forsøk på å gi kravet om «regulert innvandring» et dekke fra venstresiden, det vil si, redusert innvandring. Dette har vært slagordet til Labours innvandringspolitikk de siste to tiårene: fra Tony Blairs interneringssenter for flyktninger og Gordon Browns slagord «Britiske jobber til britiske arbeidere» (som ble lansert på en fagforeningskonferanse i 2007), til Ed Milibands krus med ordet «immigrasjonskontroll» på.

Et riktig krav som McCluskey fremmet i sin artikkel fra 19. desember 2018, er å forby arbeidsgivere å ansette utenlandsk arbeidskraft til lavere lønn enn den innenlandske arbeidsstyrken. Dette var en del av et program som Marx støttet.

Et eksempel fra McCluskeys egen fagforeningshistorie er streikene mot Lindsey-oil, der arbeidere kjempet mot utstasjoneringdirektivs forverringer av lønn og betingelser. I denne streiken kjempet lokale fagforeningsfolk for å hevde en internasjonalistisk holdning mot etablissementets rasister, som uten hell forsøkte å overta streiken. Fagforeningene krevde at alle arbeidere, uavhengig av nasjonalitet, skulle ha samme forhold. De vant kampen etter at de klarte å trekke til seg de utenlandske arbeiderne til streiken, noe som ville vært umulig dersom kampanjen hadde hatt rasistiske undertoner.

Retorikken som McCluskey bruker, vil gjøre det mye vanskeligere å vinne over utenlandske arbeidere til britiske arbeideres krav. På den tiden var fagforeningsbyråkratiet mottaklig for fremmedfiendtlige slagord i aviser, som Browns «britisk arbeid for britiske arbeidere». Dette slagordet ble tatt opp av daværende fagforeningsleder Derek Simpson, som påsto å tilhøre venstresiden. Det er klart at arbeiderne under kampen lyktes å utvikle en mye bedre holdning enn fagforeningslederne.

På jakt etter bevis på rasisme blant arbeiderklassen, stemplet en del av venstresiden streiken som rasistisk og motarbeidet den. Slike ultravenstristisk tull tjener bare sjefenes interesser og ville ha førte de mindre klassebevisste arbeidere inn i etablissementets hender.

Arbeiderne hadde rett og fagforeningslederne tok helt feil i denne konflikten. Det er ikke tilfeldig. Under kampen innser arbeiderne behovet for å forene seg med sine brødre og søstre fra andre land. Det er den trangsynte reformistiske mentaliteten som gjør at fagforeningslederne alltid prøver å finne en løsning som kapitalistene kan akseptere.

Det er verdt å nevne at på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble streikebrytere ofte importert fra andre land. Da Marx bygde den første internasjonale, var en av dens viktigste oppgaver å bekjempe disse metodene. Hvordan? Ved å vinne over migrantarbeidere til fagforeningene og bygge sterke bånd mellom arbeidere fra forskjellige land gjennom den første internasjonale.

Suksessen til den første internasjonale viste viktigheten av internasjonalisme for arbeidere, spesielt de britiske. Den andre internasjonale brukte samme metoder, med stor suksess. Marx hadde aldri sett for seg en kampanje for grensekontroll. Det er en avgjørende forskjell mellom å kreve at arbeidere får samme lønn og vilkår, og å argumentere for et forbud eller begrensning av utenlandsk arbeidskraft. Førstnevnte forener arbeiderklassen og sistnevnte splitter den.

Zizeks etisk-politiske problem

Zizek har alltid trivdes med å være kontroversiell. Noen ganger har han et poeng, men hans evne til å se hykleri og motsetninger i andre menneskers tenkning er langt større enn hans evne til å faktisk presentere et alternativ. Dette gjelder også innvandringsspørsmålet.

Av en eller annen grunn velger Zizek i sin artikkel om de gule vestene i Frankrike å fokusere på innvandring og flyktninger:

«Det samme gjelder vårt store etisk-politiske problem: hvordan takler vi flyktningstrømmen? Løsningen er ikke å bare åpne grensen for alle som vil og grunnlegge dette i vår generaliserte gjeld (‘Koloniseringen er vår største forbrytelse som vi må tilbakebetale i evig tid’). Hvis vi fortsetter på dette nivået, tjener vi de som har makten som oppmuntrer til konflikt mellom innvandrere og den lokale arbeiderklassen (som føler seg truet av dem) og opprettholder sin overlegne moralske status.»

Analysen er ikke veldig dyp. Selvfølgelig finnes det en småborgerlig moralisme når det kommer til flyktninger. Mange veldedige organisasjoner elsker å snakke om flyktninger, spesielt når de er langt borte på et annet kontinent. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig å bare bemerke dette og sette det i opposisjon til klassekampen. I virkeligheten er det stor solidaritet mellom arbeidere med ulik bakgrunn, noe som var viktigere i Refugees Welcome-bevegelse enn noen form for etiske hensyn eller skyldfølelse.

Som så mange andre middelklasse intellektuelle, mener Zizek at arbeidere ikke er interessert i internasjonal solidaritet eller i teoretiske aspekter av klassekampen, men bare i deres neste lønnsutbetaling. Når det gjelder dette emnet, viser mange intellektuelle sin lave tillit til arbeiderklassen. Det er også en annen grunn til at det er feilaktig å betrakte spørsmålet som i grunnen et etisk ett, og beskrive det som en distraksjon, slik Zizek gjør i disse setningene:

“Så snart noen begynner å tenke på slike ting, roper den politisk korrekte venstresiden umiddelbart fascisme – se for eksempel de voldsomme angrepene som Angela Nagle har måttet tåle på grunn av sitt unike essay “The Left Case against Open Borders. Igjen er ‘motsetningen’ mellom de som tar til orde for åpne grenser og populister mot innvandring en falsk «sekundær motsigelse» hvis ultimate funksjon er å skjule behovet for å endre selve systemet: hele det internasjonale økonomiske systemet som i sin nåværende form fører til flyktninger.»

Selvfølgelig har Zizek rett i at kampen i utgangspunktet må handle om å endre samfunnet. Men innvandringsspørsmålet vil bare skjule denne kampen hvis saken blir presentert på feil måte. Det er akkurat det Zizek gjør i artikkelen sin. Spørsmålet om innvandring er en viktig sak som må løses. Men spørsmålet må gis et sosialistisk svar, ikke et etisk.

Marx og det irske nasjonsspørsmål

Zizek viser til en artikkel skrevet av Angela Nagle i den konservative avisen «American Affairs» med tittelen “The Left Case against Open Borders” som har fått mye kritikk, men også ros fra noen deler av venstresiden. Nok en gang prøver de å bruke Marx til å legitimere motstand mot innvandring. Nagle bruker et brev fra Marx til to amerikanske medlemmer av første Internasjonale:

“På grunn av den økende konsentrasjonen av leiegårder, må Irland regelmessig sende overskuddsarbeidskraft til det engelske markedet, og derved holdes lønningene nede mens de demoraliserer den engelske arbeiderklassen og tvinger den til å redusere sine materielle krav ytterligere. Og viktigst av alt: Hver handels- og industriby i England har nå en arbeiderklasse delt inn i to leire som er fiendtlige mot hverandre: engelske proletarer og irske proletarer. De fleste engelske arbeidere hater sine irske konkurrenter, som senker levestandarden til alle landets arbeidere. De føler seg som medlemmer av den regjerende nasjonen, og i sin holdning til irene forvandler de seg dermed til verktøy for aristokrater og kapitalister, som dermed styrker sin makt over hele arbeiderklassen. Religiøse, sosiale og nasjonale fordommer mobiliseres mot den irske arbeideren. Holdningen minner ganske mye om holdningen til den hvite underklassen overfor svarte i de tidligere slavestatene i USA. Irene gir tilbake med samme mynt. De ser i sine engelske kamerater som medskyldige og tåpelige verktøy til de engelske undertrykkerne.

Pressen, kirken, vitsebladene, kort sagt, alle midlene de herskende klassene har til rådighet, gjør hva de kan for å holde denne motstanden i live og sikre at den blir ytterligere intensivert. Det utgjør helt enkelt forklaringen på hvorfor den engelske arbeiderklassen – til tross for organisering – fortsatt er så maktesløs. Her ligger hemmeligheten bak kapitalistenes evne til å bevare og styrke deres makt, og det er den kapitalistiske klassen veldig godt klar over.”

Dette er en veldig tydelig analyse der Marx påpeker at irske arbeidsinnvandrere ble brukt mot engelske arbeidere i midten og slutten av 1800-tallet, og at denne divisjonen skadet klassekampen i England. At Marx påpekte dette burde ikke komme som noen overraskelse for noen. Det som er interessant her er ikke Marx ferdigheter til å observere, men i stedet løsningen han foreslår, noe Nagle velger å ikke inkludere:

“England, kapitalismens sentrale makt, som hittil har dominert verdensmarkedet, er for tiden det mest interessante landet for gruppene som forbereder seg på den proletariske revolusjonen; dessuten er det hittil det eneste landet der de materielle forholdene for en slik revolusjon har nådd en tilstrekkelig grad av modenhet. Den viktigste oppgaven til det Internasjonale Arbeiderforbundet er derfor å akselerere en sosial omveltning i dette landet, og dette kan bare gjøres ved å gjøre Irland selvstendig.

Dermed er Internasjonalens plikt å stille konflikten mellom England og Irland i forgrunnen i alle sammenhenger – og samtidig å ta et åpent standpunkt for Irland. Og Sentralrådet i London må se det som sin spesielle oppgave å få de engelske arbeiderne til å innse at Irlands nasjonale frigjørelse er den viktigste forutsetningen for at de selv skal kunne oppnå en sosial frigjøring – å havne på de irskes side, er således på ingen måte en sentimental hjelp; det er like mye i engelskmannens egen interesse.”

Dette er selve essensen av spørsmålet. Marx argumenterer for at engelske arbeidere bør forene seg med irske arbeidere ved å støtte deres krav om uavhengighet, og at den første internasjonale bør kjempe for det. Dette ville forene engelske og irske arbeidere i kampen mot engelsk kapital og engelsk imperialisme. Legg også merke til at Marx pålegger de britiske arbeiderne ansvaret for å ta opp spørsmålet om å vinne til seg irske arbeidere. Dette er noe helt annet enn å stille krav om grensekontroll.

Det ser ut som om Nagle kopierte sitatet rett fra en artikkel av David L Wilson i Monthly Review. I denne artikkelen argumenterer han for at det ville være galt å undervurdere bekymringene folk har overfor innvandring og lønnsdumpingen som pågår, noe som i seg selv er sant. Men dette argumentet, hvis ikke tydelig forklart, kan lett brukes til å rettferdiggjøre reaksjonære synspunkter. Wilson gjør ikke dette, men bruker Marx sitat riktig for å argumentere for behovet for enhet mellom arbeidere over landegrensene: at vi må kjempe mot USAs utenrikspolitikk og forene arbeidsinnvandrere med ikke-innvandrere. Dette er helt riktig. Han argumenterer også mot noe av politikken som brukes av den amerikanske regjeringen mot arbeidsinnvandrere. Likevel lar han det grunnleggende teoretiske spørsmålet om grenser være uløst.

Denne tvetydigheten åpner for andre tolkninger. Angela Nagle følger Wilsons argument om behovet for å bekjempe «det som skaper migrasjon», som hun finner i USAs utenrikspolitikk, multinasjonale selskaper og fattigdom. Men der Wilson argumenterer mot grensekontroll fordi de skader enheten mellom arbeidsinnvandrere og ikke-innvandrer arbeidere, tar Nagle den motsatte tilnærmingen.

Nagle ser ut til å vurdere at selve påstanden om at det er en konflikt mellom arbeidsinnvandrere og ikke-innvandrere som et argument for grensekontroll, mens det faktisk er et for det motsatte. Merkelig nok bruker Nagle sitater der Marx ber om forsvar for de demokratiske rettighetene til irske arbeidere for å argumentere for strengere tiltak mot migranter. Hun skriver:

Når det gjelder ulovlig innvandring, bør venstresiden støtte forsøk på å gjøre E-verifisering [at arbeidsgivere signerer arbeidstillatelser for arbeidsinnvandrere osv.] obligatorisk og kjempe for skarpe straffer for arbeidsgivere som ikke følger loven. Arbeidsgivere, ikke innvandrere, bør stå i fokus i forsøk på å håndheve loven. Disse arbeidsgiverne benytter seg av innvandrere som mangler vanlig juridisk beskyttelse. Slike insentiver må elimineres for at arbeidstakere behandles godt.

[…]

Akkurat som situasjonen Marx analyserte i England, samler politikere som Trump basen sin ved å spre fremmedfrykt. Men det er sjelden de tar for seg hva som er roten til masseinnvandringen, om de i det hele tatt gjør det – den strukturelle utnyttelsen, både innenlands og utenlands. De forverrer ofte disse problemene ved å utvide arbeidsgivernes og kapitalens kraft over arbeiderne, mens de retter sinnet til følgerne deres – ofte selv ofre for disse kreftene – mot andre ofre: innvandrere. Men til tross for Trumps motstand mot innvandring, har hans administrasjon i praksis ikke gjort noe for å utvide bruken av E-Verify og foretrekker å skryte av en grensemur som aldri ser ut til å bli materialisert. Mens familier blir splittet ved grensene, har administrasjonen ignorert arbeidsgivere som bruker innvandrere som brikker i et handelsspill med arbeidere som handelskort.

Her prøver Nagle å vise at hun er på arbeidernes side ved å kreve at arbeidsgivere blir bøtelagt og straffet. Men som Wilson påpeker i sin artikkel, fører disse kravene og straffene i virkeligheten bare til at arbeidsinnvandrere blir mer sårbare for arbeidsgivernes utnyttelse. En dannelse av en ny underklasse av ekstremt utnyttede innvandrere er nøyaktig hva lovgivninger og politiovervåkning oppnår. Arbeidsgivere bruker semi-ulovlige underleverandører for å sno seg unna slike tiltak. Disse forslagene løser ikke noe, og i virkeligheten er det i utgangspunktet den samme reaksjonære holdningen som de antikinesiske lovene som ble vedtatt i USA i 1882, som Nagle refererer til på en nesten positiv måte når hun diskuterer disse skammelige delene av historien til den amerikanske fagforeningen AFL.

Nagle vil gi kontrollen over strømmen av arbeidskraft til kapitalistene. Hvis kapitalistklassen bestemmer at mer arbeidskraft er nødvendig, lovlig eller ulovlig, vil de slippe inn mer – og dersom de bestemmer seg for noe annet, vil de ikke slippe inn mer. Tanken om at dette vil styrke arbeiderklassens forhandlingskraft er mildt sagt kortsiktig. Dette gjenspeiler fagforeningsbyråkratiets håp om et enkelt liv.

En slik politikk vil bare splitte arbeiderklassen i lovlige og ulovlige arbeidere og sannsynligvis skape en enda mer delt arbeidsstyrke der noen har flere rettigheter enn andre. I løpet av de siste tiårene har AFL-CIO gjort det rette ved å kjempe mot lovene mot innvandring og i stedet anbefalt at det bør være en vei til oppholdstillatelse og statsborgerskap. Dette er i tråd med programmet som ble vedtatt av den andre Internasjonale, nettopp fordi det stammer fra arbeiderbevegelsens behov for å samle arbeiderklassen.

Men Trumka og andre ledere i AFL-CIO insisterer konsekvent på den fiktive ideen om å avskaffe «ulovlig» innvandring, noe som er mer eller mindre i tråd med Nagle også argumenterer for. De fokuserer for mye på borgerskapets retorikk, men for lite på det borgerskapet gjør. Målet med å ikke gi innvandrere de samme rettighetene – enten det er retten til å bli værende bare under visse betingelser eller fullstendig ulovlighet – er for å senke lønn og arbeidskrav, og skape et lag i arbeiderklassen som kan overutnyttes. Av denne grunnen kan vi ikke forvente at kapitalistene eller deres statsapparat kommer til å opprette et migrasjonssystem i tråd med arbeidernes interesser.

Myten om det liberale borgerskapet

Mange tilhengere av grensekontroll på venstresiden bruker motstanden mot liberalisme for å skjule egen opportunisme. For å rettferdiggjøre deres splittende politikk, retter de seg mot den «liberale eliten.» I virkeligheten eksisterer ikke denne liberale eliten.

Nagle hevder at Mark Zuckerbergs kampanje Fwd.us er alliert med venstreorienterte talsmenn for åpne grenser. I virkeligheten står ikke deres kampanje for åpne grenser, men for mer «human» og effektiv grensekontroll. For eksempel argumenterer Fwd.us sammen med Cato Institute for at internering av flyktninger er altfor dyrt, og fremhever i stedet bruken av «elektroniske fotlenker, telefonoppfølging med biometrisk talegjenkjenning, uanmeldte hjemmebesøk, arbeidsbekreftelser og personlig overvåking av deltakere» (Alternatives to Detention Are Cheaper than Universal Detention, Cato Institute). Fase to av dette programmet startet i 2010, to år inn i Obama-administrasjonen. Dette er ikke en dårlig illustrasjon på forskjellene mellom politikken til demokrater og republikanere i USA. Den ene ønsker en internering av flyktninger, og den andre elektronisk overvåking fordi det er billigere.

22. november insisterte Hillary Clinton på at Europa må begrense innvandringen:

«Jeg beundrer den generøse og medfølende veien, fremfor alt, av ledere som Angela Merkel, men jeg tror det må sies at Europa har gjort sin del, og må sende en veldig tydelig melding – ‘vi vil ikke kunne gi mer beskyttelse og støtte’, for hvis vi ikke løser migrasjonsspørsmålet, vil det fortsette å skake politikken.»

(Hillary Clinton: Europe must curb immigration to stop rightwing populists)

Med andre ord, vi må beseire høyreekstreme ved å ta i bruk programmet deres. En annen av etablissementets kjære, Tony Blair, er enig:

«Dere må takle og svare på den legitime misnøyen som eksisterer, som er grunnen til at det i dag er umulig å stille til valg i Europa dersom en ikke har en sterk holdning til innvandringsspørsmålet, fordi folk er bekymret over dette… Dere må svare på disse problemene. Hvis dere ikke svarer på dem… skaper det et rom som populistene kan bruke.

Clinton, Blair, Renzi: why we lost, and how to fight back

Tony Blair, som en dyktig borgerlig politiker, snakker aldri tydelig om disse spørsmålene, han bare foreslår ting. Vi trenger «en sterk holdning til innvandringsspørsmålet» – men han sier ikke hva det innebærer. Det skal huskes at Tony Blairs innvandringspolitikk – «kontrollert innvandring» – innebar å opprette private interneringssentre for flyktninger der innvandrere ble behandlet dårligere enn kriminelle. Hans parti pleide å dele ut brosjyrer som skrøt av reduksjonen av antallet asylsøkere og så videre. Man må anta at han antyder mer av det samme.

Blairs forståelse av spørsmålet om valgbarhet er noe begrenset. Labourpartiets valgmanifest i 2017 – var den mest innvandrervennlige på mange år. Selv om det støtter det som ser ut til å være et poengbasert innvandringssystem, var dette valgmanifestet et tydelig brudd med Labours dårlig skjulte fremmedfryktsflørt under Blair, Brown og Miliband. Med dette valgmanifestet fikk Labour det beste valgresultatet siden 1997.

Angela Merkel blir ofte sett på som en innvandringsvenn, noe som er helt feil. Det er sant at hun under flyktningkrisen lot flere flyktninger komme til Tyskland enn andre land, men det skyldtes ikke noen generell støtte til innvandring. Hensikten var å forhindre en fullstendig kollaps av den frie bevegelsen innenfor EUs grenser. Grenser ble gjenopprettet mellom medlemsstater, og dette var en måte å redusere dette presset samtidig som hun prøvde å stoppe flyten av flyktninger. Til slutt ble det nådd enighet med Erdogan, som mottok seks milliarder euro for å holde flyktningene med makt inne i Tyrkia. Dette er EUs store humanisme i praksis.

Et venstredekke til borgerskapet

Myten om det liberale borgerskapet eksisterer i både de deler av venstresiden som er for innvandring og de som er imot. Paul Mason har endret holdning mange ganger, men i 2016 argumenterte han for at Labour skulle danne en allianse med den «globalistiske delen av eliten» for en myk Brexit. Denne holdningen finnes overalt i den EU-positive britiske venstresiden. De beskriver EU som en progressiv institusjon og argumenterer for det samme som Mason, selv om de ikke bruker de samme ordene: en allianse mellom arbeidere og bankfolk i City of London, hvor flertallet stemte for å bli i EU.

I USA tar denne folkefrontspolitikken i form av støtte til demokratene. Men selv om demokratene ikke befinner seg like langt til høyre som Trump, vil de forsvare det meste av programmet hans. Deres største kritikk er at han får det til å se dårlig ut. De mener at ICE (Immigration and Customs Enforcement) er bra, men mener at barn bør utvises sammen med foreldre og ikke hver for seg. I det nevnte intervjuet sier Hillary Clinton: først deporteres kriminelle, trusler mot nasjonal sikkerhet og «dårlige skuespillere», og deretter gis de som har vært i USA over lang tid en skikkelig prosess og kø å vente i. «De som deretter fortsetter å komme, sendes tilbake om de ikke har noen gyldig grunn til asyl.» Man kan anta at hun refererer til de pågående migrantstrømmene fra Latin-Amerika. Det er ikke tilfeldig at kongressmedlemmene på det første møtet til den «progressive» gruppen av demokrater etter valget i november ikke kunne gi et godt svar på hva deres mening var om ICE, og i praksis gikk de bort fra motstanden sin mot institusjonen i løpet av sommeren.

Å late som om borgerskapet kan være en venn av migrantarbeidere eller en alliert til dem som ønsker å kjempe mot rasisme og fremmedfrykt, er å gi borgerskapet verdifulle tjenester, å gi dem et «progressivt» venstredekke. Marxistenes rolle er å avsløre de reaksjonære motivene som driver både den delen av borgerskapet som kler sine interesser i progressive og demokratiske farger, og den delen av borgerskapet som later til å være på de innfødtes arbeidernes side mot de utenlandske.

Våre virkelige tradisjoner

Stuttgart-kongressen i 1907 var den andre Internasjonalens viktigste kongress. Den diskuterte koloniene, krigen, imperialismen, kvinners stemmerett, fagforeningsspørsmål og migrasjon. Det var ingen tilfeldighet: det var i disse sakene opportunismen var tydeligst.

Høyreopportunistene på kongressen kom hovedsakelig fra Storbritannia, USA og Tyskland. De argumenterte for at kolonisering var en måte å «sivilisere» koloniene på, de motsatte seg å ha en fast linje angående krigsspørsmålet, motsatte seg innvandring fra land som var «for underutviklede», men tok standpunkt for en «nøytral» (dvs. apolitisk) fagbevegelse og gikk på kompromiss med kvinners stemmerett ved fremfor alt å prioritere mannen overfor kvinnen. Til slutt vant imidlertid venstresiden flertallet.

Det er verdt å gå nøye gjennom innvandringsspørsmålet, ettersom flere av argumentene som ble fremmet under debatten, er veldig like de vi hører i dag fra folk som Nagle og McCluskey. Trömer fra det australske Labourpartiet sa følgende:

«Kapitalistene sørger derfor for å få inn flere asiatiske arbeidere for å senke lønnen. De hvite arbeiderne som kommer inn organiserer seg raskt og reduserer ikke forholdene til de australske arbeiderne. Det australske arbeiderpartiet ønsker derfor å ekskludere visse arbeidere som ikke kan forventes å tilpasse seg de hvites forhold. Dette innebærer asiaterne. [Han mener at] politikken til det australske arbeiderpartiet ikke står i opposisjon til sosialismen. Selvfølgelig vil vi ha et brorskap mellom alle folk, men inntil vi oppnår dette, må vi se etter arbeiderne i våre egne land, slik at de ikke ofres til kapitalistene uten motstand

Den amerikanske delegaten Hillquit uttrykte en liknende oppfatning:

«Kapitalistene importerer slik arbeidskraft, som av natur er billigere og generelt fungerer som bevisstløse streikebrytere, og som er farlig for konkurranse for den domestiske arbeideren. I dag er denne arbeidsstyrken kinesisk eller japansk, den gule rasen. Vi har absolutt ingen rasefordommer mot kineserne, men vi må si at de er helt umulige å organisere. Et folk kan bare organiseres i klassekampen når dens utvikling har nådd ganske langt som med belgierne og italienerne som emigrerte til Frankrike. Kineserne er derimot fortsatt for langt etter i utviklingen til å organiseres. Sosialisme kan ikke bare være sentimentalitet. Vi er midt i en åpen konflikt mellom kapital og arbeidere. Alle motstandere av organisert arbeid er våre fiender. Vil vi oppnå et slags privilegium for utenlandske streikebrytere, som domestiske arbeidere må kjempe mot? Hvis vi ikke tar grep mot importen av kinesiske streikebrytere, kommer den sosialistiske bevegelsen å ta et skritt tilbake.«

Hvis man ser bort fra noe av språket, har vi her nøyaktig det samme fenomenet som med Nagle og McCluskey. Skjult bak setninger om internasjonalisme og klassekamp, ​​går disse delegatene inn for angripe en bestemt gruppe arbeidere. Ikke alle innvandrere, selvfølgelig (hva ville USA være uten innvandrere?), Men en spesiell gruppe arbeidere som ble ansett for å senke lønnen.

Det er ikke tilfeldig at amerikanske delegater var spesielt bekymret for asiatisk innvandring. Fem år tidligere hadde den amerikanske kongressen gjort den midlertidige loven fra 1882 til «Chinese Exclusion Act» permanent. Denne loven forbød ikke bare videre kinesisk innvandring, men avskaffet en rekke rettigheter for innvandrere av kinesisk avstamning. AFL og California Construction Workers ‘Union støttet skammelig denne lovgivningen, mens IWW, som var til venstre, aktivt bekjempet den. I denne forbindelsen fulgte de amerikanske og australske delegatene etter det amerikanske borgerskapet.

Dette var faktisk andre gang delegater fra det amerikanske sosialistpartiet fremmet denne holdningen. På Amsterdam-kongressen i 1904 hadde Hillquit fremmet en lignende resolusjon med krav om å stoppe importen av arbeidere fra «underutviklede raser.» Andre delegater fra sosialistpartiet motsatte seg imidlertid resolusjonen, som i likhet med 1907 ble trukket tilbake. Likevel var SPs flertall gjennomsyret av opportunisme i denne saken og hadde spilt innvandringskortet i Eugene Debs presidentkampanje fra 1904, til tross for Debs personlige avstand fra Stuttgart-resolusjonen.

I Stuttgart motsatte delegater fra American Socialist Labour Party (ledet av Daniel DeLeon) denne politikken:

«[Taleren, Julius Hammer, kritiserte] spesielt den tredje delen av Hillquits resolusjon, som tillater en begrensning av kinesisk og japansk arbeidsinnvandring. Dette er fullstendig antisosialistisk. En lovbestemt begrensning på innvandring må avvises. Ingen fremgang for sosialisme muliggjøres gjennom lovgivning i samarbeid med de borgerlige partiene. [Taleren ga flere forskjellige eksempler] på hvordan rasistisk hat i USA blinder arbeidere og oppfordrer dem til å ty til vold. De japanske og kinesiske arbeiderne kan utmerket organiseres. Det er ingen arbeidere som er så udannede som angitt. De kommer til å forstå kapitalismen veldig godt, samt hvordan de skal bekjempe den.»

De italienske delegatene holdt med:

«Det er ikke mulig å bekjempe migranter, bare overgrepene som kommer fra emigrasjonen. Det italienske partiet og fagforeningene har alltid dette i bakhodet. Vi motarbeider grensekontroll fordi vi vet at sultens pisk som smeller bak migrantenes rygg er sterkere enn alle lover som vedtas av regjeringer.«

Disse argumentene er i utgangspunktet like gyldige i dag. Holdningen til opportunistene på konferansen er fullstendig sammenlignbar med holdningen til de som foreslår grensekontroll i dag. Den endelige resolusjonen til Stuttgart-kongressen la vekt på det samme:

«Kongressen leter ikke etter en kur mot konsekvensene som migrasjon og utvandring kan ha for arbeiderne i økonomiske eller politiske ekskluderende lover, fordi dette er fruktløst og reaksjonært. Dette er spesielt sant når det gjelder å begrense bevegelsen og eksklusjonen av utenlandske nasjonaliteter eller raser.»

I stedet for grensekontroll, som ble ansett som «reaksjonært av natur», foreslo den andre Internasjonale en rekke tiltak for å styrke arbeiderbevegelsen i de mottakende landene:

“1. Et forbud mot eksport eller import av arbeidere som skriver under på kontrakter som fratar dem retten til fritt å disponere arbeid og lønn.

2. Lovbestemt beskyttelse for arbeidere ved å forkorte arbeidsdagen, innføre en minstelønn og avskaffe systemet med lavlønnsfabrikker og regulere husarbeid;

3. Avskaffelse av alle restriksjoner som hindrer forskjellige nasjonaliteter eller raser i å oppholde seg i et land eller som utelukker dem fra å ha de samme sosiale, politiske og økonomiske rettighetene som innfødte eller hindrer dem i å utøve disse rettighetene. Omfattende tiltak for å lette naturalisering.”

I tillegg til dette ble det bestemt at fagbevegelsen ville fjerne alle restriksjoner på medlemskap for innvandrere og at de ville gjøre sitt ytterste for å legge til rette for innvandreres deltagelse. De ville også jobbe for å skape en internasjonal fagbevegelse og styrke fagbevegelsen i landene innvandrerne kom fra.

Dette internasjonalistiske programmet står i sterk kontrast til provinsialismen som dagens ledere av arbeiderbevegelsen forfekter.

Det er klart at migrantarbeideres rolle under det kapitalistiske systemet ikke har endret seg fundamentalt. Akkurat som for hundre år siden prøver dagens borgerskap konsekvent å bruke migranter til lønnsdumping og å lempe på arbeidsforholdene. Man kan diskutere hvor vellykkede de er, men selv om man konkluderer med at arbeidsinnvandrere senker lønn og betingelsene til den innenlandske arbeidskraften, betyr ikke dette at man må støtte opp om grensekontroll. Tvert imot. Fagforeningenes og politiske partiers rolle må være å integrere og utdanne arbeidere som ikke er fagorganiserte for å styrke arbeiderbevegelsen. Derfor må vi kjempe mot alle former for diskriminering og forskjellsbehandling av innvandrere og ikke-innvandrere. Dette inkluderer innvandreres rett til å bli værende uavhengig av deres ansettelsesform.

Lenin og den tredje Internasjonale

Ikke så overraskende tilhørte Lenin venstresiden under Stuttgart-kongressen. Han uttrykte bekymring over utbredelsen av opportunisme innad i arbeiderbevegelsen.

«Avstemningen om kolonispørsmålet er av stor betydning. Først og fremst har den fremhevet den sosialistiske opportunismen som kapitulerer overfor borgerskapet. I tillegg har den avdekket en negativ trend innen den europeiske arbeiderbevegelsen som kan forårsake betydelig skade på proletariatets kamp, ​​og som derfor bør vies spesiell oppmerksomhet.«

Vedtakelse på kolonispørsmålet ble vunnet med et knapt flertall ved at de mindre nasjonene hadde flere stemmer enn de imperialistiske koloninasjonene. Lenin mente at opportunismens kraft var avhengig av imperialisme, noe han ville komme tilbake til i sin bok “Imperialismen: Kapitalismens høyeste stadium”. Han gjorde det samme poenget om innvandring:

«Noen få ord om resolusjonen om utvandring og innvandring. Også på dette spørsmålet forsøkte Kommisjonen å forsvare de begrensede håndverksinteressene ved å forby arbeidsinnvandring fra underutviklede land (som kulier – fra Kina etc.) Dette er den samme aristokratiske ånden som finnes hos arbeidere i noen av de «siviliserte» landene, som mottar visse fordeler gjennom privilegerte stillinger og derfor har en tendens til å glemme behovet for internasjonal klassesolidaritet. Men ingen i kongressen [da den ble holdt i plenum] forsvarte denne håndverksmessige og småborgerlige trangsyntheten. Denne oppløsningen oppfyller fullt ut kravene til det revolusjonære sosialdemokratiet.«

Lenin støttet resolusjonen og betraktet opposisjonen mot rettigheter for migrantarbeidere som en støtte for imperialismen. Hans holdning til denne saken, som i alle andre var internasjonalistisk. Holdningen til visse deler av arbeiderklassen i imperialistiske land var skadelig for denne enheten. Som Lenin beskrev det, «har de en tendens til å glemme behovet for internasjonal klassesolidaritet.»

I artikkelen «Kapitalisme og ‘arbeidsimmigrasjon» fra 1913 kommer han med et lignende poeng:

«Borgerskapet spiller arbeidere fra en nasjon opp mot arbeidere fra en annen nasjon i deres søken etter å holde dem splittet. Klassebevisste arbeidere, som innser at sammenbruddet i alle nasjonale barrierer som kapitalismen fører til er uunngåelig og progressivt, søker å hjelpe til med å opplyse og organisere sine kolleger fra de underutviklede landene.«

I 1915 kommer han tilbake til spørsmålet:

I vår kamp for ekte internasjonalisme og mot «sjåvinistisk sosialisme» nevner vi alltid eksemplet på de opportunistiske lederne i SP i USA som vil begrense innvandringen til kinesiske og japanske arbeidere (spesielt etter Stuttgart-kongressen, 1907, hvor de var imot beslutningene som ble tatt på kongressen). Vi mener at man ikke kan være en internasjonalist og samtidig stå bak slike begrensninger. Og vi mener at sosialister i USA, spesielt engelske sosialister som tilhører den regjerende og undertrykkende nasjonen, som ikke er imot migrasjonsbegrensinger, som ikke er imot eierskap til kolonier (Hawaii) og som ikke støtter kolonienes rett til fullstendig frihet, at slike sosialister faktisk er engelske sjåvinister.” (Letter to the Secretary of the Socialist Propaganda League)

Lenins posisjonen er veldig klar. Man kan ikke argumentere for å begrense innvandring. Å gjøre det er «sjåvinistisk sosialisme» og står i sterk kontrast til en internasjonalistisk politikk.

I 1913-artikkelen forklarer Lenin fordelene med innvandring:

«Det kan ikke være noen tvil om at bare dyp fattigdom tvinger folk til å forlate sine opprinnelige landområder, og at kapitalistene utnytter arbeidsinnvandrere på den mest skamløse måten. Men bare reaksjonære kan lukke øynene for den progressive betydningen av denne moderne migrasjonen mellom land. Befrielse fra kapitalens makt er umulig uten den fortsatte utviklingen av kapitalismen og klassekampen. Og kapitalismen trekker arbeidsmassene fra hele verden inn i denne klassekampen og bryter ned de ukjente og gammeldagse vanene i det lokale livet, bryter ned nasjonale barrierer og fordommer, og forener arbeidere fra alle land i massive fabrikker og gruver i USA, Tyskland og så videre.«

Innvandringsspørsmålet må sees fra den internasjonale arbeiderklassens synspunkt. Selv om det ofte er veldig traumatisk for de som har blitt tvunget til det, spiller migrasjon en historisk progressiv rolle i å bryte ned nasjonale barrierer, fordommer og vaner. På sikt vil en slik utvikling bare styrke arbeiderbevegelsen nasjonalt og internasjonalt.

Den tredje internasjonale uttalte seg også om arbeidsinnvandring på sin fjerde kongress. I Theses in the Orient Question kan du lese følgende:

«De kommunistiske partiene i de imperialistiske landene, USA, Japan, Storbritannia, Australia og Canada, er forpliktet til å ikke begrense seg til propaganda mot krigen, men også å gjøre alt for å avskaffe faktorene som disorganiserer arbeiderbevegelsen i disse landene og som gjør det lettere for kapitalister å bruke motsetninger mellom folk og raser. Disse faktorene er spørsmålet om innvandring og spørsmålet om billig farget arbeidskraft.

Kontraktssystemet utgjør fremdeles i dag hovedmetoden til å rekruttere fargede arbeidere til sukkerplantasjene på Sydhavsøyene (Polynesia – Red.), dit arbeidere fra Kina og India blir ført. Denne omstendigheten har fått arbeidere fra de imperialistiske landene til å kreve innføring av lover mot innvandring og mot bruk av farget arbeidskraft, både i Amerika og Australia. Disse lovene skjerper opposisjonen mellom hvite og fargede arbeidere og deler og svekker arbeiderbevegelsens enhet.

De kommunistiske partiene i Amerika, Australia og Canada må føre en energisk kamp mot lovene som forhindrer innvandring, og må forklare de proletariske massene i disse landene at slike lover også vil skade dem på grunn av rasehatet de ansporer.

Kapitalistene motarbeider slike lover mot innvandring, fordi de er for import av billig farget arbeidskraft som en måte å presse ned lønningene til hvite arbeidere. Det er bare en måte å effektivt forhindre kapitalistenes intensjon til å gå over til offensiven – innvandrerarbeidere må inkluderes i de eksisterende fagforeningene for hvite arbeidere. Samtidig må man kreve at lønnen til fargede arbeidere heves til samme nivå som de hvite arbeidernes. Et slikt skritt fra kommunistpartiene vil avsløre kapitalistenes planer og samtidig vise de fargede arbeiderne at det internasjonale proletariatet ikke har noen rasefordommer.«

Igjen er det ikke noe spørsmål om at kapitalistene prøver å importere arbeidskraft til å senke lønnen, men dette «kan bare løses på en måte – at innvandrerarbeidere slutter seg til de allerede eksisterende hvite arbeiderforeningene». Når det kreves at innvandrere har samme lønn, «avslører det kapitalistenes intensjoner», og hvis dette ikke kan vektlegges nok, «viser det» grafisk «at» det internasjonale proletariatet ikke har rasistiske fordommer».

Antiimperialisme?

Folk på venstresiden som støtter grensekontroller legitimerer noen ganger dette med henvisning til internasjonal solidaritet. Selvfølgelig er migrasjon dårlig for landene som folk emigrerer fra. Skal vi derfor ikke støtte en forbedring av forholdene i disse landene? Dette høres veldig fint ut, men spørsmålet er hvordan vi kan forbedre disse forholdene? Også, med tanke på at arbeiderklassen ikke har makten, hvilke krav vil det bli stilt for å oppnå det?

Til tross for alle de fine frasene fra verdens ledere, passer de alltid på sine egne interesser først. Trump går inn for grenser for både varer og innvandrere. Poenget med proteksjonistiske barrierer for varer er nettopp for å eksportere arbeidsledigheten til andre land. Den samme logikken gjelder innvandrere. Ved å holde innvandrere utenfor grensene sine, kan USAs herskende klasse holde tilbake klassekampen i sitt eget land på bekostning av Mexico og andre land i Mellom-Amerika. I tillegg prøver den herskende klassen i USA å bruke den meksikanske staten til å kontrollere flyten av migranter fra Mellom-Amerika og holde dem i Mexico. Selv om demokratene og det såkalte liberale etablissementet ikke er like åpne om det, støtter de også denne politikken. EU bruker en lignende tilnærming til Tyrkia. Slik fungerer imperialismen.

I en enda mer opprørende uttalelse foreslo den tyske afrikakommisjonær Gunther Nooke at europeiske land leier land i Afrika for å bygge byer som kan absorbere alle migranter og utvikle økonomien, det vil si en tilbakevending til kolonialismen. Et lignende forslag ble fremmet av den reaksjonære presidenten Lobos i Honduras. I virkeligheten ville dette bare være en mer åpenbar versjon av hva de imperialistiske maktene allerede gjør med de «spesielle økonomiske sonene». Til tross for alle de fine ordene om utvikling, er det bare de selv som tjener på dette.

Den generelle oppfatningen er at veldedighetsorganisasjoner og utenlandsk hjelp brukes til å hjelpe de fattige massene rundt om i verden. I virkeligheten går pengene hovedsakelig til veldedighetsorganisasjonene selv og til korrupte myndighetspersoner. Arbeiderne og de fattige må nøye seg med smulene. I beste fall klarer veldedighet å dekke skadene som ble gjort av hærene og bankene i de imperialistiske landene.

Nagle uttalte riktignok at de amerikanske militær eventyrene er en av hovedårsakene til flyktningebølgen. Det er sant at destabiliseringen av Midtøsten har ført til at millioner av mennesker er tvunget til å forlate hjemmene og jobbene sine. Vi er helt enige i dette. En forutsetning må være utvetydig motstand mot amerikansk imperialisme.

Men det er ikke bare krig eller politisk undertrykkelse som fører til migrasjon. En av hovedfaktorene til migrantkaravanene er prisen på kaffe. Imperialismen har gjort store deler av Mellom-Amerika avhengig av kaffe eksport. Den brasilianske valutaen har falt, noe som har ført til store problemer for Brasils konkurrenter. Prisen på 2 dollar per kilo arabica kaffebønne dekker ikke produksjonskostnadene. Siden det ikke er jobber i andre sektorer, har kaffedyrkerne blitt tvunget til å emigrere. Samtidig selger selskaper som Starbucks kaffen for 50 dollar per kilo. Dette er rollen som multinasjonale selskaper har i verdensøkonomien og deres bidrag til migrasjonsflyten.

I virkeligheten løser det ikke så mye å snakke om å endre situasjonen i den tidligere koloniverdenen dersom man ikke også utfordrer kapitalismen og imperialismen. Hele det 20. århundre viser hvor dødfødt antiimperialisme blir uten antikapitalisme og sosialisme. Nettopp fordi imperialismen er knyttet til kapitalismen, må kampen mot imperialismen være en kamp mot kapitalismen. Alle andre forslag, spesielt når det gjelder arbeiderbevegelsen i imperialistiske land, fungerer bare som et venstreorientert deksel for imperialismen. Arbeiderne i de imperialistiske landene må forene seg med arbeiderne i den tidligere koloniverdenen ved å bekjempe sitt eget imperialistiske borgerskap. Dette er reell internasjonal solidaritet.

En ny periode

Noe av det særegne i den nåværende perioden er at arbeiderbevegelsen i Vesten er preget av en nostalgi for fortiden. Under press fra kutt i offentlig sektor, lønnskutt og forverrede arbeidsforhold, ser mange arbeidere tilbake til den forrige periode som en periode med stabilitet og velferd. En tid da kapitalistene og fagforeningene inngikk avtaler om lønnsøkninger i stedet for lønnskutt, og da politiske partier lovet – og gjennomførte – reformer. En tid da ordet «reform» betydde reelle forbedringer i arbeiderklassens levekår, ikke angrep og kutt. Men denne perioden er over og kommer ikke tilbake.

Krisen skyldes ikke innvandrere eller dårlige ideer («nyliberalisme»), men kapitalismens egne begrensninger. Dette har visse konsekvenser. Reformistene og fagforeningsledelsen faller i fella ved å basere seg på hvordan de skal nærme seg innvandringsspørsmålet, på hvor mange innvandrere kapitalismen har råd til. Hvor mange innvandrere kan komme hit uten å presse lønningene ned? Hvor mange innvandrere kan vi plassere i skoler, boliger og sykehus? Dette var feilaktig på 1950- og 1960-tallet, men det er en katastrofal måte å tenke på i en periode med kapitalistisk forfall. Svaret er at kapitalismen ikke kan opprettholde dagens lønn og betingelser uavhengig av om det er innvandring eller ei. Å stenge grenser, eller til og med å utvise innvandrere, vil ikke endre dette. Det er som å prøve å slukke tørsten med saltvann.

I virkeligheten finnes det penger nok under dagens kapitalisme til å skaffe boliger, skoler og mer til alle verdens flyktninger. Men pengene er i borgerskapets hender. Ressursene som trengs for en anstendig levestandard for alle mennesker i verden, eksisterer, men de er konsentrert i noen få hender av milliardærer og multinasjonale selskaper. Denne ulikheten kommer til å bli verre.

Programmet vårt handler ikke om å oppnå stabilitet eller at vi skal tilpasse oss borgerskapet, noe som bare vil skje på bekostning av arbeiderne, uansett om de er innvandrere eller ikke. Programmet vårt må handle om å forene arbeiderklassen over landegrensene til forsvar for lønn og vilkår og for en sosialistisk revolusjon. Resolusjonen som ble vedtatt av den andre Internasjonale under Stuttgart-kongressen inneholder faktisk de viktigste punktene: forsvar av kollektive avtaler, vilkår og lønn, samt en kamp for å forbedre vilkårene for alle arbeidere, de samme rettighetene for innvandrere som for innfødte arbeidere, inkludert oppholdstillatelse, helsevesen, sosiale sikkerhetsnett, boliger og så videre. I tillegg må vi kjempe for å bygge samarbeid mellom fagforeninger internasjonalt og for å styrke båndene mellom arbeiderklasseorganisasjoner over hele verden. En slik tilnærming er det beste forsvaret for arbeiderklassens nåværende levekår, mot angrepene fra den herskende klassen, men også den beste forberedelsen for en sosialistisk verdensrevolusjon.

Join Us

Join the International Marxist Tendency and help build a revolutionary organisation to participate in the struggle for socialism worldwide!

In order to join fill in this form and we will get back to you as soon as possible.