Stiftelsen av det kinesiske kommunistpartiet: heroisme og tragedie

I denne måneden feirer det kinesiske kommunistpartiet (KKP) sitt 100-års jubileum. KKP har gjennomgått storslagne hendelser. Det ledet den kinesiske revolusjonen, en episk kamp om makten, som varte i over to tiår. Men det må sies, at partiet som ble grunnlagt for 100 år siden, var det direkte motsatte av hva det har blitt til i dag. Det er kommunistisk og parti kun i navnet. Det står i spissen for en stat som forsvarer kapitalismen. Men for 100 år siden ble det stiftet av dedikerte kommunister, som var forberedte til å sette egne liv på spill for å styrte den kapitalistiske staten.


[Source]

Partiet ble grunnlagt som en bolsjevikisk organisasjon. Men i løpet av noen få år ble denne lovende begynnelsen torpedert av en kraftig stalinistisk innblanding fra Moskva, hvilket førte til den første kinesiske revolusjonens nederlag i 1927. Det er stiftelsen av partiet og denne tragiske revolusjonen, vi ser på her.

Opiumkrigene og imperialistisk ydmykelse

Kina var på vei mot en sosial revolusjon, da Storbritannia trakk landet inn på verdensmarkedet under de kriminelle opiumskrigene (1839-42 og 1856-60). Det britiske imperiet brukte den vanedannende opiumens rambukk til å åpne det kinesiske markedet – hvilket skapte fattigdom, var starten på forfallet til den gamle sosiale ordenen, som det britiske regimet støttet.

I begynnelsen av det 20. århundre foregikk det en heftige diskusjon blant de unge om hvordan man kunne gjenopplive, fornye og modernisere Kina. I første omgang var den dominerende idéen å reformere Kina til et konstitusjonelt monarki eller et borgerlig parlamentarisk system. Men det gamle regimet ville ikke reformere seg selv vekk. Som følge av dette oppsto forskjellige revolusjonære organisasjoner. Men sosialistiske, og marxistiske idéer, hadde ikke trengt seg inn i det kinesiske samfunnet.

Det gamle regimets råte gikk dypt, og område etter område ble overført til forskjellige imperialister. I 1911 fant en «revolusjon» sted, keiseren abdiserte i 1912, og en republikk ble erklært. Det så ut til at Kina endelig hadde fått sin borgerlige revolusjon. Men kun ni år senere skulle det kinesiske kommunistpartiet bli dannet, og innen ytterligere fire år ville en annen, langt mer omfattende revolusjon settes i gang.

Denne «revolusjonen» ble gjennomført av utilfredse lokale adelsmenn, militære og byråkrater. Dens leder, Sun Yat Sen, var kompromisserende og lydig overfor både det gamle regimet og imperialistmaktene. Keiseren fikk lov til å forbli i sine palasser, som ble ble finansiert med offentlige midler. Med andre ord var «revolusjonen» bare en utskiftning av personalet på toppen.

Det var denne revolusjonens nederlag, som førte til en radikalisering av den kinesiske ungdommen, og det gryende kinesiske proletariatet. I 1919 så mange stadig med håp på Versailles-fredsforhandlingene etter Første Verdenskrig. De håpte, at den nye tegningen av verdenskartet ville befri Kina. Men håpene ble til skuffelse. På tross av at Versailles-traktaten støttet de allierte, overførte Versailles-traktaten faktisk kontrollen over deler av Kina til Japan. Denne harde leksjonen i imperialisme utløste en massebevegelse av kinesiske studenter, kjent som 4. mai-bevegelsen.

En ny klasse, et nytt parti

I begynnelsen av det 20. århundre, ble en moderne urban arbeiderklasse og industri utviklet.

Den russiske revolusjonen hadde en dyptgående effekt på den kinesiske ungdommen og arbeidernes bevissthet. De mest framsynte begynte å se til marxismen for å finne veien fremover og ikke på liberalismens idéer.

I 1919 avsto den sovjetiske regjeringen områdene tsarregimet hadde tatt i Kina. I forbindelse med den skandaløse overdragelsen av Shandong fra tyske til japanske hender, bak Kinas rygg i Versailles-traktaten, sammen med alle andre ydmykelser, som Vesten hadde påført det kinesiske folket, hadde handlingen fra den revolusjonære russiske regjeringens side en massiv innvirkning på kineserne på det tidspunktet.

I 1919 hadde Chen Duxius Nye Ungdoms magasin forfektet sosialistiske ideer. Han var inspirert av det disiplinerte og revolusjonære bolsjevikpartiet, som hadde ført an i spissen for Russlands revolusjon. Li Dazhao, en annen fremtredende grunnlegger av KKP og professor ved Peking Universitet, hadde også tatt den russiske revolusjon til seg og dannet en marxistisk studiegruppe blant studenter. Han tok kontakt med Komintern og sluttet seg sammen med Chen Duxiu og hans mange tilhengere for å forberede stiftelsen av KKP.

KKP’s manifest ble offentliggjort i november 1920. Det erklærte åpent, at man hadde til hensikt å føre arbeiderklassen til makten i en sosialistisk revolusjon, hvilket markerte et grunnleggende brudd med den hittil dominerende idéen om behovet for å skape et parlamentarisk borgerlig demokrati i vestlig stil.

30. maibevegelsen

KKP ble grunnlagt så tidlig i den kinesiske arbeiderklassens utvikling, at den ble stiftet før dannelsen av fagforeninger i Kina. Faktisk ble de fleste av de tidlige fagforeningene opprettet av KKP i begynnelsen av 20-årene.

Likesom KKP vokste, vokste arbeiderbevegelsen med en forbløffende hastighet og militanse. Den kinesiske arbeiderklassen var fortsatt numerisk liten, men hadde fått en enorm sosial vekt, først og fremst i kraft av dens viktige økonomiske rolle i forbindelsen med utførelsen av arbeid i alle økonomiske nøkkelområder, og for det andre i kraft av dens evne til å utvikle en bevissthet om denne makten.

Militante streiker hadde funnet sted på en japansk eid bomullsfabrikk i 1925 i Shanghai. En av de japanske formennene skjøt og drepte en demonstrant. Under etterfølgende solidaritetsdemonstrasjoner av studenter skjøt og drepte det britiske politiet flere demonstranter, hvilket utløste demonstrasjon etter demonstrasjon og streik etter streik i hele Kina. Imperialistene og deres marionettregjering visste ikke hva de skulle gjøre, så stort var opprøret.

Etter at flere demonstranter ble drept av britiske soldater, ble en generalstreik erklært.

«Hong Kong, Storbritannias festning i Kina, var fullstendig immobilisert. Ikke et hjul dreide rundt. Ingen varer ble flyttet. Ikke et skip forlot ankerplassen … I Guangzhou rensket arbeidere ut gamblingssteder og opiumshuler og omdannede dem til soverom og kjøkken for de streikende. En hær på 2.000 vakter blant de streikende ble rekruttert, og en barriere ble anlagt rundt Hongkong og Shameen. Bevegelsen var etter alt at dømme fremragende organisert. For hver femtiende streikende ble en representant utnevnt til en konferanse for streikende, som igen utpekte tretten menn som skulle fungere som en eksekutivkomité.»

Isaacs, The Tragedy of the Chinese Revolution

Arbeiderne sendte ut et tydelig signal om at dette var deres revolusjon. Uhindret av andre, viste de stor kreativitet, bestemthet og fryktløshet i møtet med de mektigste militærmaktene på jorda. De tok til seg organene for arbeidermakt på en eksemplarisk måte.

I nøkkelbyene Shanghai, Hong Kong, og Guangzhou hadde arbeiderne i realiteten makten. KKP, ved hjelp og veiledning av Komintern, skulle ha forstått dette og hjulpet arbeiderne i å bli bevisste over makten som lå i deres hender. Som den tragiske erfaringen fra den tyske revolusjonen akkurat hadde vist, er en slik situasjon fylt med fare. Dersom arbeiderne utfordrer kapitalistenes makt, men mislykkes i erstatte den, er kontrarevolusjon uunngåelig. Så hvorfor mislyktes KKP i å hjelpe arbeiderne til å ta initiativet?

To steg

KKP ble grunnlagt da Komintern fortsatt var ledet av Lenin og Trotskij. I 1925 hadde Stalin imidlertid tilranet seg makten i Sovjetunionen og dermed også i Komintern. Han representerte en konservativ kaste av byråkrater, som klarte å komme til makten takket være revolusjonens isolasjon i ett land, og den russiske arbeiderklassens utmattelse. Den byråkratiske kasten hadde ingen interesse i en verdensrevolusjon. De snudde internasjonalismens prinsipper på hodet, og underordnet Komintern og den internasjonale proletariske kampen til deres egne smale interesser.

Ifølge deres konservative synspunkter var den kinesiske revolusjonen urealistisk. Som byråkrater hadde de ingen tiltro til den kinesiske arbeiderklassen. Deres metode var i stedet å inngå en avtale med et mer «realistisk» parti i Kina. Det var det allerede veletablerte Guomindang (eller Kuomintang/KMT -red.), Sun Yat Sen’s parti, som var et borgerlig nasjonalistisk parti.

Til tross for kjensgjerningene på stedet, skulle det Stalin-kontrollerte Komintern fra 1923 og i hele ettertiden fastholde at KKP og arbeiderklassen ikke kunne spille noen ledende rolle i den kommende revolusjonen, men i beste fall kunne være en hjelpende hånd for Guomindang og det kinesiske borgerskapet. I henhold til en avtale med den daværende lederen av Guomindang, Chiang Kai Shek, skulle KKPs-medlemmer tilslutte seg Guomindang som individuelle medlemmer og bli nektet retten til å kritisere ledelsen! Det skal bemerkes at Chiang Kai Shek ble rost til himmelen av Stalin og til og med fikk en posisjon i Kominterns ledelse, selv om han aldri hadde vært medlem av den kommunistiske bevegelsen eller arbeiderbevegelsen, i et forsøk på å kjøpe hans lojalitet.

Stalin kunne ikke forstå at de kinesiske arbeidernes kampvilje uunngåelig ville drive det kinesiske borgerskapet vekk fra den streikende arbeiderklassen og over i hendene på imperialistene, hvilket ville utelukke enhver mulighet for en meningsfull Komintern/Guomindang-allianse.

Denne linjen ble hele tiden motsatt av partiets grunnlegger Chen Duxiu. Faktisk ville mange ledende medlemmer av KKP, inkludert Chen Duxiu, gå over til Trotskijs venstreopposisjon, som også var imot å støtte Guomindang. Det staliniserte Komintern tydde til å utvise disse medlemmene og innsatte en ledelse, som var underlagt Stalin.

På denne måten gikk KKP fra å ha hatt den mest lovende begynnelsen til å finne seg selv kriminelt uforberedt på revolusjonen.

Guomindang på ryggen til KKP

Uten en ledelsen i stand til å fremlegge et program, som kunne føre bevegelsen fremover, stanset streikebølgen opp. I Guangzhou gjorde KKPs avvisning av å organisere arbeiderklassen med henblikk på å erobre makten, det mulig for Guomindang å komme til makten på tross av arbeiderklassens kampvilje.

På tross av den overveldende makten og organiseringen til streikevaktene i Guangzhou, var det kun få endringer i sosiale forhold under den nye Guomindang-regjeringen. Massene fikk faktisk vite at de skulle være tålmodige og ikke forvente noen umiddelbar endring av livet, av de samme menneskene som var kommet til makten på deres rygg.

Hver gang arbeiderne og bøndene bevegde seg mot imperialismen, ble de fordømt av Guomindang for ikke å involvere alle Kinas klasser. «Guomindang stiller seg selv den oppgaven å befri ikke kun arbeidere og bønder fra undertrykkelse, men også industrialister og kjøpmenn.» (Venstre Guomindangs erklæring, 25. mai 1927, Hankou).

Det oppstod en voksende bevissthet om faren fra arbeiderklassen og kommunistene i Guomindang, og de aktive kreftene i partiet begynte å organisere seg. Chiang Kai-shek, Guomindang-generalen, som ble støttet av Stalin, kom hurtig til å representere dette laget av Guomindang-høyreorienterte i deres misjon mot arbeiderne.

De mer intelligente imperialistene forstod rask hva utbruddet av massestreiker innebar, og innledet en politikk for å tilnærmelse seg det kinesiske borgerskapet. De spilte på det kinesiske borgerskapets frykt for at streikene kunne komme ut av kontroll og true den private eiendomsretten, og at de ville trekke hele det kinesiske samfunnet med seg.

Før disse begivenhetene hadde imperialistene klart å fremmedgjøre hele det kinesiske samfunnet med deres rasisme ved å avsperre spesielle områder i byene som «konsesjoner», hvor kun rike vestlige personer hadde lov til å bevege seg (inkludert ansatte, naturligvis). Selv de velstående kinesiske forretningsmenn ble nektet adgang til disse herreklubbene.

Men revolusjoner er gode til å sette de virkelige klasseforholdene i rett spenning. I denne imperialismens alvorligste time glemte briter, amerikanere og franskmenn plutselig deres rasisme. Fremtredende kinesiske «herrer» ble invitert til et spesielt møte med vestlige forretningsmenn i nettopp konsesjonsområdene i Shanghai, der de tidligere hadde blitt nektet adgang. Det ble utvekslet ros og sykelig søte komplimenter fra begge sider, en nødens time ble erklært, og de ble enige om at de hadde en felles interesse i å forhindre enhver fremtidig nonsens fra arbeiderklassen.

Chiangs kupp

Guomindang-generalen Chiang Kai-shek, som en ekte militærmann, tok initiativet og tok makten ved et kupp, der Guomindangs venstrefløy og KKP ble åpent beseiret. Han benyttet mørkets dekke til å sikre seg alle maktposisjoner over massebevegelsen med militære styrker, allerede neste morgen hadde han sementert makten, hvilket førte til en total forvirring og demoralisering både blant venstrefløyen i Guomindang og KKP.

Likevel nektet Stalin stadig å trekke konklusjonene og skjulte nyheten om denne forlegenheten for hele Komintern i ett år, hvilket skapte massiv forvirring blant kinesiske kommunister, som ikke visste, at «deres mann» i Guomindang nettopp hadde organisert et kontrarevolusjonært kupp. Etter alt dette aksepterte Stalin Chiangs latterlige og patetiske «unnskyldning» for denne «feilaktige handlingen» og fortsatte å forsyne ham med våpen!

Denne alarmerende utviklingen satte KKPs forhold til Komintern på en hard prøve, som konstant tok beslutninger over de kinesiske kommunistenes hoder for å sikre seg, hva den ønsket. Gang på gang forsøkte ledende kinesiske kommunister å fremsette resolusjoner mot støtten overfor Guomindang, men gang på gang ble de avvist av Moskva. De gikk enda så langt som til å undertrykke disse resolusjonene i håp om å opprettholde «alliansen» med Guomindang.

Shanghai

Etter å ha sikret seg makten i sør, marsjerte Chiang mot Shanghai og mot de forskjellige krigsherrene i hele Kina. Før hans ankomst organiserte og koordinerte Shanghai General Labour Union (GLU), som var grunnlagt og ledet av KKP-kamerater, et enormt oppsving i streikeaktiviteten i de første månedene av 1927 med formålet om å svekke det eksisterende regimet og tragisk nok å by deres «redningsmann» Chiang Kai Shek velkommen.

Disse streikene lammet byen og regimet fullstendig og vant til seg militæret og politiet i byen, som sammen med arbeiderne opprettet det provisoriske arbeiderbyrået for offentlig sikkerhet. I realiteten hadde arbeiderne i Shanghai dannet en egen revolusjonær regjering uten Chiangs hjelp.

Men i henhold til logikken om å formilde Chiang for å unngå en «for tidlig konflikt» beordret Komintern arbeiderne til å gjemme eller begrave alle våpen de nettopp hadde tatt med en heroisk innsats.

Dagen etter Chiangs ankomst til byen beordret han nedleggelsen av GLU – kun få dager etter at den hadde organisert inntakelsen av Shanghai! Dagen etter ga Chiang et intervju til en utenlandsk avis, hvor i han lovet å «fjerne alle hindringer» for gjenopprettelsen av «vennskapet» mellom Kina og Vesten. I begynnelsen av april tilbød kinesiske banmenn Chiang 15 millioner Shanghaidollar på betingelsen av, at han «undertrykker kommunistiske og arbeideraktiviteter».

Kina gjennomgikk et andre og mer avgjørende kupp ved Chiang Kai-sheks hjelp den 12. april 1927 i byen Shanghai, ett år etter det første kuppet. Hundrevis av KKP-kamerater ble drept den natten, og det anslås at omkring 12.000 KKP-medlemmer og sympatisører ble henrettet i Shanghai i hele april.

Maoismens fødsel

Dette blodige kuppet markerte nederlaget for revolusjonen i 1925-27. Men som ved andre tilfeller kunne ikke Stalin innrømme at han tok feil, og han kunne heller ikke tillate kritikk av sine åpenlyse feil. Som resultat ble det erklært at alt dette hadde vært forutsett, at Stalin visste at Chiang ville avsløre seg selv som kontrarevolusjonær, og at det først nå var rett tidspunkt å gå imot ham. Så KKP ble beordret til en offensiv, og i Shanghai, Nanchang, Guangzhou og Hunan iverksatte KKP den ene etter det andre håpløse og fullstendig uforberedte opprøret uten noen støtte fra arbeiderklassen.

I hvert enkelt tilfelle inntok et lite antall KKP-kamerater hurtig strategiske posisjoner i byene og erklærte en kommune. Men disse «kommunene» ble opprettet bak ryggen på den etterhvert demoraliserte arbeiderklassen. I hvert av disse tilfellene var Guomindangs militære i stand til lett å gjenerobre byene og henrette de involverte ledende KKP-medlemmene.

Disse tapene var så omfattende, at de effektivt gjorde en ende på KKPs tilstedeværelse i alle større byer i Kina. Faktisk var det disse tåpelige opprørene som utilsiktet ga anledning til det, som er kjent som maoisme. De gjenstående KKP kameratene flyktet ut på landet. De basene som ble etablert der, ble de berømte «landsbysovjeter» under Maos ledelse.

Partiets manglende evne til å ærlig fordøye nederlagene ble enda en gang tvunget på partiet fra Moskva. Mange kom naturligvis til egne konklusjoner, og flere og flere unge KKP-medlemmer vendte seg til Trotskijs venstreopposisjon. Moskva grep kraftig inn for å sikre at alle, som ble mistenkt for «trotskisme», ble ekskludert fra partiet, herunder partiets grunnlegger Chen Duxiu. En ny, mer ettergivende ledelse ble innsatt.

Som resultat ble partiet forhindret i å lære av disse erfaringene. I stedet for å reorganisere seg for å gjenoppbygge basen blant arbeiderne, kastet de seg hodestups ut i kampen på landet og mistet fullstendig basen blant byenes arbeiderklasse. Som resultat ble den endelige styrtelsen av Chiangs regime ikke oppnådd fra byene og av arbeiderklassen, men ved hjelp av en væpnet kamp i landdistriktene.

Revolusjonens suksess i 1949 er et vitnesbyrd til hundretusenvis av KKP-kameratenes heroiske ofre. Langt over 90 prosent av deres medlemmer døde i denne kampen. Kapitalismen ble styrtet i Kina, men med enorme omkostninger for kinesiske kommunister, og ikke takket være Stalin.

Den feilslagne revolusjon i 1925-7 bør ikke få oss til å trekke pessimistiske konklusjoner. Men vi må lære av denne mislykkede revolusjonen – at arbeiderklassen må kjempe på et uavhengig grunnlag og mot kapitalismen. Det faktum, at en så ny arbeiderklasse var så nær ved å velte kapitalismen, viser, hvor hurtig klassen kan lære, og hvor modig den kan være. Hundre år senere har en ny, langt større arbeiderklasse blitt dannet i Kina – verdens største arbeiderklasse. Når denne klassen beveger seg vil det ikke være noen makt på jorden som kan stoppe den.

Join Us

Join the International Marxist Tendency and help build a revolutionary organisation to participate in the struggle for socialism worldwide!

In order to join fill in this form and we will get back to you as soon as possible.