Tredje internasjonales storhet og fall

Artikkelen som er gjengitt her publiseres for første gang siden den ble utgitt i “Workers International News” i Juni 1943. Den er skrevet i anledning av oppløsningen av den 3. (kommunistiske) internasjonale samme år og er av stor interesse for alle, for arbeidere som beskjeftiger seg med arbeiderbevegelsens historie. Som en kompakt beskrivelse av den internasjonale organisasjons storhet og fall, som Lenin og Trotskij startet i 1919 som et middel til å skape en verdens sosialistisk orden, er den viktig både som et historisk dokument og et bidrag til diskusjonen om sosialistisk teori innenfor arbeiderbevegelsen.

[Source]

I de 32 årene som har gått, siden artikkelen ble skrevet, har prosessen med den nasjonalistisk-reformistisk degenerasjonen av de “kommunistiske” statene antatt en ennå mer kronisk karakter. Som forutsagt av Trotskij allerede i 1928 er ledelsen til de kommunistiske partiene underkastet nasjonalismens gift.

Resultatet av anerkjennelsen av den stalinistiske “teori” om sosialisme i ett land kan i dag ses i de rivaliserende byråkratier i Russland, Kina, Jugoslavia, Romania og Albania som hver og en forbeholder seg retten til å «spille herre» innenfor egne grenser.

Den manglende evnen til å forene disse landenes økonomier på basis av en demokratisk kontrollert produksjonsplan skaper en helt absurd situasjon der lille Albania kjemper for å danne “en egen” stål og lastebil industri, mens Russland og Kina istedenfor å samarbeide i fellesskap om å utnytte Sibirs enorme mineralrikdommer er opptatt av en “kameratslig”diskusjon over grenser på et språk som består av raketter, tanker og granater. I virkeligheten er disse motsetningene, som går imot arbeidernes og bønders interesser, og som skader verdenssosialismens sak forferdelig, diktert av de nasjonale byråkratienes privilegerte stilling, det at de ikke ønsker å gi fra seg, selv den minste smule av deres makt og materielle goder til fordel for det arbeidende folket.

Den kinesiske-sovjetiske konflikten slo voldsomme sprekker i den stalinistiske «blokken» og slapp dermed ut alle de motsetningene, som lå i den. Det åpnet rom for at de nasjonale byråkratiene kunne etablere en forholdsvis uavhengighet fra Moskva. Hver av dem har erklært en egen «vei til sosialisme». Men det har ikke medført en tilbakevending til leninistisk internasjonalisme. Tvert imot, i det omfang, de nasjonale kommunistpartienes ledelse øker sin uavhengighet fra Moskva, blir de mer og mer avhengige av «sine egne» nasjonale borgerskap. På jakt etter et respektabelt, patriotisk og parlamentarisk bilde prøver lederne av kommunistpartiene desperat å innynde seg hos den «offentlige mening» ved å etterape lederne av de sosialistiske og sosialdemokratiske partiene. I mange land snakker de for allianser med liberale (og de konservative som i tilfellet med Italia) og står til høyre for Sosialdemokratiet.

Fra å være i forkant av kampen for sosialisme, ble de kommunistiske partiene – i hvert fall deres ledere – en konservativ hindring for sosialistiske endringer i samfunnet.

De britiske marxister er i dag stolte av å basere seg på de beste av fortidens tradisjoner, inkludert 3. Internasjonales første fire kongresser, bolsjevismen, Venstreopposisjonen og Overgangsprogrammet. Men for at marxismens program kan bli realisert, er det nødvendig å tålmodig forklare Marx, Engels, Lenin og Trotskijs idéer for aktivistene i fagbevegelsen og arbeiderorganisasjonene og i praksis å forbinde marxismens idéer med arbeidernes egne erfaringer. Kun ved å overbevise arbeiderbevegelsen med argumenter og gjennom erfaring kan grunnen beredes for sosialismens seier i Storbritannia og internasjonalt.

Alan Woods, 1975

—–

Tredje internasjonales storhet og fall

Av Ted Grant juni 1943

Tredje internasjonale er offisielt begravd. På den mest uverdige og nedverdigende måte man kan forestille seg, forsvant den fra historiens scene.

Stalin har på en forrædersk måte, forhastet, og uten å rådføre seg med de tilsluttende partier, eller alle medlemmene verden over, oppgitt Komintern (Kommunistisk Internasjonale). Det skjedde på grunn av press fra den amerikanske imperialismen uten noen demokratisk diskusjon og beslutning.

Det er nødvendig å kort gjennomgå Internasjonalens stormfulle oppstandelse og i større detalj dens stormfulle fall, for å forstå hvordan organisasjonen som skapte så mye hat og terror i den kapitalistiske verden, nå etter kapitalismens befaling har fått en så vanærende død. Selve beslutningen om Internasjonalens oppløsning var bare en anerkjennelse av, hva alle opplyste mennesker lenge hadde visst, at Komintern, som forkjemper for verdenssosialismen, var død og for evig gått bort fra sine opprinnelige hensikter og formål. Dens bortgang var spådd og forutsett lang tid i forveien.

Tredje Internasjonale oppstod ut av kapitalismens sammenbrudd i 1. verdenskrig. Den russiske revolusjonen forårsaket en bølge av revolusjonær vilje i arbeiderklassens rekker som spredde seg utover hele verden. For de krigstrøtte, desillusjonerte og forbitrede massene kom den som et budskap om håp, inspirasjon og mot. Den viste veien ut av det blodige kaoset som kapitalismen hadde kastet samfunnet ut i. Komintern oppstod som en direkte følge av forræderiet og sammenbruddet til 2. Internasjonale, som hadde støttet den herskende klasse i 1. verdenskrig. På toppen av dette saboterte og ødela den på en enda mer forræderisk måte de revolusjonene som fulgte i kjølvannet av 1. verdenskrig.

Imperialismens sammenbrudd ble markert av revolusjonene i Tyskland, Østerrike, Ungarn og revolusjonære tilstander i Italia, Frankrike og til og med i England. Den sosialistiske revolusjonens spøkelse hang over hele Europa.

Nesten alle de borgerlige politikernes minner og skrifter på den tiden vitner om fortvilelse, manglende tillit til at borgerskapet kunne trosse revolusjonen, og anerkjennelsen av at de hadde mistet kontrollen over situasjonen. Sosialdemokratiet reddet kapitalismen.

De maktfulle fagforenings og sosialist- byråkratiene plasserte seg i spissen for massenes voldsomme oppstand og førte kampen inn i harmløse kanaler. I Tyskland konspirerte Noske[1] og Scheidemann med junkerne og kapitalistene i å ødelegge revolusjonen. Sovjetene av arbeidere, soldater, sjømenn, bønder og selv studenter, som oppstod av Novemberrevolusjonen 1918, hadde makten i hendene. Sosialdemokratene la makten tilbake i hendene på kapitalistene.

Gradvist, langsomt og fredelig, som deres teoretiske idéer foreskrev, ville de transformere kapitalismen til sosialisme. I Italia i 1920 hadde arbeiderne tatt over fabrikkene. I stedet for å lede arbeiderne til makten, ba sosialistpartiet dem å holde opp med denne «grunnlovsstridige» fremgangsmåten. Slik var det over hele Europa. Resultatene av dette er innlysende i dag. Det verste tyranniet og den blodigste krigen i kapitalismens historie. Men nettopp på grunn av sammenbruddet av den internasjonale sosialismen i 2. Internasjonale, som hadde forrådt marxismen, ble den 3. Internasjonale dannet. Allerede i begynnelsen av 1. verdenskrig redegjorde Lenin for nødvendigheten av en 3. Internasjonale og stilte vedholdende krav om at en slik 3. Internasjonale skulle formelt grunnlegges i mars 1919. Dens erklærte hensikter og mål var å styrte verdenskapitalismen og skape en lenke av forente sosialistiske sovjetrepublikker som skulle slutte seg sammen med USSR, som ikke var ment skapt som en uavhengig enhet, men som et fundament for verdensrevolusjonen. Dens skjebne ville bli avgjort av og var tett knyttet sammen med verdensrevolusjonens skjebne.

Dannelsen av 3. Internasjonale førte raskt til dannelsen av store kommunistpartier i alle de viktigste landene i verden. I Tyskland, Frankrike, Tsjekkoslovakia og andre land ble det skapt kommunistpartier med en stor medlemsbase. I England ble det dannet et lite kommunistparti med en bemerkelsesverdig innflytelse. Verdensrevolusjonens suksess syntes i den etterfølgende perioden. De kommunistiske partiene i Europa økte støtt i antall og innflytelse på bekostning av sosialdemokratiet.

1. verdenskrig klarte ikke å løse noen av den kapitalistiske verdens problemer. Faktisk forverret den dem. Kapitalismen ble brutt sammen i sitt svakeste ledd, som Lenin uttrykte det. Forsøkene på å ødelegge den unge Sovjetrepublikk med intervensjonskriger slo fullstendig feil. Den tyske kapitalismen, Europas sterkeste, ble selv tappet for ressurser og en del av dets territorium ble pålagt uhyrlige krigsskadeerstatninger, og satt i en umulig posisjon.

Den britiske og franske imperialismen, seierherrene, var ikke vesentlig bedre stilt. Oppmuntret av den russiske revolusjonen rørte de koloniale og semikoloniale massene på seg og forberedte seg på opprør. Massene på hjemmefronten var rastløse og urolige, og den anglo-franske imperialismens økonomiske posisjon sto betydelig forverret sammenlignet med den japanske og amerikanske kapitalismen.

Det var på denne bakgrunnen at krisen brøt ut i Tyskland i 1923. Tyskland, med sin høye produksjonskapasitet, ble forkrøplet av de restriksjonene de ble pålagt av Versailles,[2] og var nå blitt det svakeste ledd i verdenskapitalismens skjede. At Tyskland ikke maktet å betale avdrag på krigsskadeerstatningene resulterte i at de franske kapitalistene marsjerte inn i Ruhr. Det var medvirkende til å fullstendiggjøre sammenbruddet i den tyske økonomien, og det tyske borgerskap lot byrdene falle over på arbeider- og middelklassens skuldre. Marken falt i verdi, et engelsk pund steg fra 20 Mark til 40 Mark i januar, til 5 millioner i juli og til 47 millioner i slutten av august. De indignerte tyske massene begynte å gå i retning av kommunisme. Brandler, som dengang var leder av den kommunistiske internasjonale, sa på et av Kominterns eksekutivkomité møter: «Det fantes tegn på at en revolusjonær bevegelse rørte på seg: Vi hadde midlertidig flertallet av arbeiderne bak oss, og i den situasjonen mente vi at vi under gunstige omstendigheter kunne gå til angrep (…)»

Men uheldigvis klarte ikke Internasjonalens ledelse å stå opp til testen og dra fordel av mulighetene. Suksess i Tyskland ville uunngåelig ha ført til seier i hele Europa. Men som i Russland i 1917, så også i Tyskland i 1923, vaklet deler av ledelsen. Stalin mente at det tyske partiet ikke skulle foreta seg noe. Resultatet var, at den opplagte muligheten til å ta makten i Tyskland gikk tapt, og kommunistene i Tyskland led nederlag. Også revolusjonen i Bulgaria led skipbrudd av lignende årsaker. Revolusjonens nederlag i Europa, forårsaket av ledelsens mistak, fikk uunngåelig alvorlige følger. Som Lenin hadde skrevet for å understreke nødvendigheten av å forberede veien for oppstand i Russland i 1917: «Både den russiske og verdensrevolusjonens suksess avhenger av to eller tre dagers kamp.»

Verdensrevolusjonens fiasko og isolasjonen av Sovjetunionen, sammen med dets tilbakeståenhet, trøtthet og apati blant de sovjetiske massene, som hadde gått gjennom år med krig, fryktelige mangler og lidelser under borgerkrigen og under intervensjonen, deres desillusjoner og desperasjon, da deres håp om bistand fra arbeiderne i Europa feilet: alt dette førte uunngåelig til en reaksjon innnenfor USSR.

I 1924 kom Stalin for første gang frem med den utopiske og anti-leninistiske teorien om sosialisme i ett land og avspeilte dermed, kanskje ubevisst, det reaksjonære og konservative byråkratiets interesser, som nettopp hadde begynt å løsrive seg fra de sovjetiske massene. Teorien sprang direkte ut av det nederlaget som revolusjonen hadde lidd i Tyskland. Den tilkjennegav en oppgivelse av prinsippene om revolusjonær internasjonalisme, som den russiske revolusjonen var basert på, og som den kommunistiske internasjonale var bygget på. Av ren og skjær vane fra den russiske revolusjonens tradisjoner, erklærte Stalin ved Lenins begravelse i januar 1924: «Da han forlot oss, påla kamerat Lenin oss troskap mot den kommunistiske internasjonale. Vi svarer deg, kamerat Lenin, at vi vil vie våre liv til utbredelsen og styrkelsen av unionen av arbeidere over hele verden, den kommunistiske internasjonale.» På det tidspunktet hadde han ikke den vageste anelse om, hvor teorien om sosialisme i ett land ville føre Sovjetunionen og Komintern hen.

Kominterns historie har siden de dager i høy grad vært bestemt av sovjetbyråkratiets vaklende og skiftende politikk. Lenin hadde vedholdende koblet Sovjetunionens skjebne sammen med hele verdens arbeiderklassens skjebne og i særdeleshet med dens avantgarde, Komintern. Selv Den Røde Hærs ed forpliktet de røde soldatene til lojalitet mot den internasjonale arbeiderklassen. Faktisk var Den Røde Hær ikke betraktet som en uavhengig nasjonal styrke, men som et av instrumentene for verdensrevolusjonen. Selvfølgelig er alt dette for lengst endret av Stalin.

I samarbeid med Lenin, som i sine siste år betraktet situasjonens utvikling med stor bekymring, hadde Trotskij allerede i 1923 startet kampen mot byråkratiseringen av Bolsjevikpartiet og sovjetstaten. Lenin advarte mot degenerasjonens farer, som truet sovjetstaten.

På bakgrunn av den voksende reaksjonen, nasjonalt og internasjonalt, trådte kampen mellom internasjonalistene og Thermidorianene[3] inn i en akutt fase. Trotskij forlangte, i allianse med Lenin, en fullstendig gjenopprettelse av demokratiet innenfor Bolsjevikpartiet og innenfor sovjetene. Lenin krevde for å oppnå dette, at Stalin skulle avsettes fra partiets generalsekretærpost, fordi han var fokuset som byråkratiet utkrystalliserte seg rundt. Etter Lenins død sikret Zinoviev, Kamenev og Stalin («Trojkaen») en beslutning i sentralkomiteen, som gikk imot Lenins råd og begynte en kampanje mot Lenins idéer, fremført av Trotskij, med den løgnaktige oppfinnelsen av «Trotskisme».

Kominterns skjebne hang sammen med det sovjetiske bolsjevikpartiets skjebne, som på grunn av dennes prestisje og erfaringer naturligvis var den dominerende styrken i Internasjonalen. Overgangen fra politikken om verdensrevolusjon til politikken om sosialisme i ett land uttrykte en skarp dreining til høyre i Russlands interne politikk så vel som i Kominterns politikk.

I Russland ble Zinoviev og Kamenev[4] tvunget i opposisjon av den anti-marxistiske politikken, som Stalin nå utviklet. De ble presset inn i en allianse med Trotskij og hans tilhengere. Under ledelse av Trotskij foreslo venstreopposisjonen en politikk for å industrialisere hele Russland gjennom en rekke femårs planer, men sammen med Bukharin gikk Stalin imot dette og kom med sin berømte aforisme på sentralkomiteens plenarmøte i april 1927:

«Å forsøke å bygge en hydroelektrisk stasjon i Dnieperstroj vil for oss være det samme, som det vil være for en muzhik[5] å kjøpe en grammofon i stedet for en ku.» Så sent som i slutten av 1927, under forberedelsene til den 15. partikongressen, hvis oppgave var å ekskludere venstreopposisjonen, sa Molotov gjentatte ganger: «Vi må ikke forfalle til de fattige bønders illusjoner om kollektivisering. Under de nåværende omstendighetene er det ikke lenger mulig.» Innenfor Russland var politikken å gi kulakkene (de rike bøndene) og nep-mennene (kapitalistene inne i byene) fritt spillerom til økonomisk utvikling. Denne politikken ble perfekt symbolisert av Bukharins slagord, som med Stalins fulle støtte ble ropt ut til bøndene: «Berik deg selv!»

Politikken til Komintern ble nå presset langt til høyre med Stalins opptatthet av å finne «allierte» til å «forsvare Sovjetunionen mot angrep.»

Komintern var allerede redusert til rollen som grensevakt. Uenighetene innenfor Bolsjevikpartiet og innenfor Internasjonalen blusset opp i forbindelse med spørsmålet om den kinesiske revolusjonen og situasjonen i England.

I Kina satte revolusjonen fra 1925 til 1927 millioner i bevegelse i Asia. I stedet for å feste lit til at arbeiderne og bøndene kunne gjennomføre revolusjonen, som den leninistiske politikken i Russland, foretrakk Komintern å støtte seg på de kinesiske kapitalistene og generalene.

Venstreopposisjonen advarte mot følgene av denne politikken. Det kinesiske kommunistparti var det eneste arbeiderpartiet i Kina og hadde en dominerende innflytelse på arbeiderklassen. Bøndene så på eksemplet i Russland som en vei ut av årtiers lange lidelser under godseierveldet ved overtakelse av jorden. Men Komintern nektet stadig å følge prinsippet om arbeiderklassens uavhengighet, som, Lenin hadde insistert på, var en forutsetning for kommunistisk politikk i forhold til de borgerlig-demokratiske og anti-imperialistiske revolusjonene i øst.

I mellomtiden ble en lignende politikk tilstrebet i England, hvor massene gjennomgikk en intens radikaliseringsprosess. Som et middel i kampen mot intervensjonen mot Sovjetunionen lagde de russiske fagforeningene en avtale med TUC’s (engelsk LO, red.) generalsekretariat. Tendensen i retning av revolusjonær utvikling i England ses av den kjensgjerning, at en million medlemmer, en fjerdedel av fagforeningsmedlemmerne, var organiseret i Mindretallsbevegelsen (the Minority Movement).[6]

Etter å ha analysert situasjonen i England hadde Trotskij forutsett utbruddett av en generalstreik. Oppgaven til kommunistpartiet og den kommunistiske Internasjonale skulle ha vært å forberede arbeiderne på uunngåeligheten av forræderiet fra deler av fagforeningsledelsens side. I stedet for så illusjoner i arbeidernes bevissthet, især da fagforeningsbyråkratene hadde dekket seg selv inn under avtalen med de russiske fagforeninger, hvis prestisje de utnyttet som skalkeskjul. Efter fagforeningsbyråkratenes forræderi mot generalstreiken forlangte Trotskij, at de russiske fagforeningene skulle bryte forbindelsen til TUC. Det nektet Stalin og Komintern å gjøre.

Etter å ha brukte den anglo-russiske kommité så lenge de hadde bruk for den, avbrøt de britiske fagforeningslederne forbindelsene mer enn et år etter generalstreiken. Komintern skrek ut om at den var blitt forrådt. Men i mellomtiden var Storbritannias unge kommunistparti som burde ha økt sin innflytelse med stormskritt som følge av disse store begivenhetene, paralysert og desorientert på grunn av Internasjonalens politikk og var blitt fullstendig diskreditert og måtte se sin innflytelse blant massene skrumpe inn.

Disse ytterligere nederlagene for Internasjonalen, direkte forårsaket av Stalins og byråkratiets politikk, økte paradoksalt nok i første omgang byråkratiets makt innenfor Sovjetunionen. De sovjetiske massene ble enda mere motløse og desillusjonerte av disse nye nederlagene til det internasjonale proletariatet, og moralen fikk en ytterligere knekk. Disse nederlagene som var en direkte følge av Stalins og byråkratiets politikk, styrket nå deres tak om Sovjetunionen ytterligere. «Venstreopposisjonen» under ledelse av Trotskij, analyserte korrekt og forutså disse utviklingene, var nå ekskludert fra Bolsjevikpartiet og Internasjonalen.

De interne resultatene til Stalins politikk begynte nå å bære frukter i form av en alarmerende økelse av rike bønders og kapitalisters styrke og innflytelse. USSR sto på randen av en katastrofe. Stalin og byråkratiet var i panikk og frykt tvunget til å adoptere en karikatur av nettopp den politikken, som Trotskij og hans meningsfeller hadde blitt utvist for. I Russland ble femårsplanene, som Stalin hadde kjempet så iherdig imot, introdusert. Det er på basis av disse planene at USSR oppnådde sine største suksesser, og USSR baserer seg selv på disse den dag i dag.

I mellomtiden avspeilte den paniske dreningen til venstre i innenrikspørsmålene seg i en panisk dreining til venstre internasjonalt. Stalin hadde brent fingrene sine stygt i forsøkene på å støtte seg til kapitalistiske elementer i Kina og på å nærme seg Sosialdemokratiet. Nå tvang han Internasjonalen skarpt i den motsatte retningen.

I strid med sine lovnader hadde Internasjonalen ikke holdt en kongress på fire år. En ny kongress ble innkalt og den innførte offisielt programmet om sosialisme i ett land i den Kommunistiske Internasjonales program. Den proklamerte også avslutningen på kapitalistisk stabilitet og begynnelsen på «den tredje periode». Denne såkalte «tredje periode» ble ansett for å være en forløper for perioden med verdenskapitalismens endelige sammenbrudd. På samme tid ble Stalins, den gang så berømte (men nå begravde) teori om, at Sosialdemokratiet hadde endret seg til «Sosial-fascisme», lansert. Ingen avtaler var nå mulige med «sosialfascister», som utgjorde den største faren, arbeiderklassen sto overfor, og måtte derfor tilintetgjøres.

Det var nettopp i denne periode, at den hittil verste økonomiske krisen 1929-33 rammet verden. Først og fremst Tyskland. De tyske arbeiderne ble ført inn i en tilstand av nedverdigelse og elendighet, og middelklassen ble ruinert. De tyske arbeidsledighetstallene steg støtt til de nådde 8.000.000. Middelklassen som ikke hadde fått noe ut av revolusjonen i 1918, og som var skuffet over at kommunistene ikke hadde tatt makten i 1923, begynte nå med angst og desperasjon å se etter en løsning på sine problemer i en annen retning. Understøttet og finansiert av kapitalistene begynte fascistene å sikre seg en massebasis i Tyskland. Ved valgene i september 1930 sikret de seg nesten 6,5 millioner av stemmene.

Selv om Trotskij og hans tilhengere var blitt ekskludert av den Kommunistiske Internasjonale, betraktet de seg stadig som en del av den, og forlangte vedholdende å få tillatelse til å vende tilbake til rekkene. På samme tid kritiserte de skarpt den selvmorderiske teorien, som nå var antatt av Komintern. I stedet for denne forlangte de en tilbakevending til den reelle leninistiske politikken, enhetsfronten,[7] som et middel til å vinne massene gjennom kamp og gjennom deres egen erfaring til kommunisme.

Ved Hitlers seier i valget slo Trotskij alarm. I en tekst med tittelen «Den nye kurs i Den Kommunistiske Internasjonale – situasjonen i Tyskland» utsendte han startskuddet til en kampanje, som varte i tre år av Kominterns internasjonale venstreopposisjon, som trotskistene betraktet seg selv som. I Tyskland, Frankrike, USA, England, Sør-afrika og i alle land, der de hadde grupper, førte trotskistene en kampanje, som krevde at det tyske kommunistpartiet startet på en kampanje for en enhetsfront sammen med sosialdemokratene for å forhindre Hitler i å komme til makten.

På Stalins og Kominterns direkte anmodning, fordømte det tyske kommunistpartiet denne politikken som en kontrarevolusjonær «sosialfascistisk» politikk. De kjempet iherdig mot Sosialdemokratiet som arbeiderklassens «hovedfiende» og hevdet at det ikke var forskjell på sosialdemokratiet og fascisme.

I september 1930 proklamerte «Røde Fane», det tyske kommunistpartiets organ: «Dagen i går var hr. Hitlers største dag, men nazistenes såkalte valgseier er begynnelsen på slutten». Gjennom alle disse årene fortsatte Komintern sin skjebnesvangre kurs. Da Hitler organiserte en folkeavstemning i 1931 for å fjerne den sosialdemokratiske regjeringen i Preussen, stemte de tyske kommunistene sammen med nazistene mot sosialdemokratene, på Stalins og Kominterns direkte oppfordring. Så sent som i mai 1932 kunne den britiske «Daily Worker» stolt anklage trotskistene for deres politikk i Tyskland på denne måten:

«Det er betydelig at Trotskij har gått til forsvar for en enhetsfront mellom de kommunistiske og sosialdemokratiske partier mot fascismen. Ingen mer splittende og kontrarevolusjonær klasseledelse kunne overhovedet være gitt i en tid som den nåværende.»

I mellomtiden hadde Trotskij skrevet fire pamfletter og dusinvis av artikler og erklæringer, og overalt utnyttet de internasjonale trotskistene enhver anledning til å legge press på Komintern, for å få den til å endre politikk. Men forgjeves.

I 1933 var Hitler i stand til å ta makten uten noen form for organisert motstand overhodet, i et land med den best organiserte arbeiderklassen og med det sterkeste kommunistpartiet utenfor Russland. For første gang i historien var reaksjonen i stand til å erobre makten uten motstand fra arbeiderklassens side. Det tyske kommunistpartiet hadde 6.000.000 tilhengere, Sosialdemokratiet 8.000.000 tilhengere. Til sammen var de den mektigste styrken i Tyskland. Med dette forræderiet var det tyske kommunistpartiet fortapt for evig. Men Komintern hadde langt fra oppfattet katastrofens omfang. I stedet godkjente den høytidelig det tyske kommunistpartiets og Internasjonalens politikk som absolutt korrekt.

En organisasjon, som ikke vil lære av historien, er fortapt. Som en kraft som arbeidet for verdenssosialismen, var Den Kommunistiske Internasjonale død. Den internasjonale Venstreopposisjonen brøt ut og proklamerte nødvendigheten av en ny internasjonale. Men det, som var synlig for fortroppen, som hadde oppgitt forsøket på å reformere Komintern, kunne de brede masser ikke umiddelbart se. Kun gjennom store begivenheter kunne de lære det.

Den Kommunistiske Internasjonale fortsatte med å føre denne feilaktige politikken helt frem til 1934. Da fascistene i Frankrike, oppmuntret av fascismens suksesser i østerrike og Tyskland, anførte væpnede demonstrasjoner for å velte den liberale regjeringen og parlamentet, utstette Kommunistpartiet ordre til å demonstrere sammen med dem. Men nå var den faren, som Hitler utgjorde i forhold til Sovjetunionen, åpenlys for enhver. Stalin og byråkratiet var panikkslagne. Som en kynisk hån mot Kominterns muligheter som redskap for verdensrevolusjonen, gjorde Stalin den ganske åpenlyst til et redskap for russisk utenrikspolitikk.

En organisasjon, som i klassesamfunnet opphører med å representere arbeiderklassen, kommer uunngåelig under innflytelse og press fra borgerskapet. I sin søken etter allierte vendte Stalin seg nå i retning av det britiske og franske borgerskap. På Internasjonalens siste kongress, avholdt i 1935, ble «folkefronts»-politikken startet og tiltrådt. Denne koalisjonen med de liberale kapitalister er en politikk, som Lenin hadde kjempet imot hele sitt liv. Den representerte et nytt stadie i Kominterns og den første arbeiderstatens degenerasjon.

Med Hitlers fremgang, som igjen var forårsaket av Stalins politikk, ble byråkratiets kvelertak innenfor Sovjetunionen ytterligere økt. Byråkratiet hevet seg selv høyere og høyere over de sovjetiske massene og hadde økt makten sin. Men den fremadskridende degenerasjonen har gjennomgått kvalitative forandringer.

Fra å være ute av stand til å sikre annet enn nederlag for hele verdens arbeiderklasse, har stalinismen nå blitt en direkte motstander av arbeiderrevolusjon i andre land.

Moskva-prosessene, mordene på de gamle bolsjevikene, utrenskningene, mord på og landsforvisning av titusener av russiske kommunistiske arbeidere fullstendiggjorde den stalinistiske kontrarevolusjonen innenfor Sovjetunionen.

Begivenhetene i Frankrike og Spania[8] er friske i enhver revolusjonærs bevissthet. Komintern spilte den avgjørende rollen i ødeleggelsen av den revolusjonen som kunne ha blitt fullført. De avslørte i sannhet seg selv som kontrarevolusjonens kjempende avantgarde. Arbeiderklassens nederlag førte uunngåelig til en ny verdenskrig.

Ironisk nok var krigen innvarslet ved en pakt mellom Hitler og Stalin. Således rettet Stalin nye slag mot verdens arbeiderklasse og mot Komintern. Denne utførte nå en saltomortale og innledet en kampanje for fred i Hitlers interesse, med en behendig forfalskning av «revolusjonær» politikk. Som Trotskij, i en artikkel skrevet i mars 1933, forutså om Stalin-Hitler pakten:

«Det fundamentale trekk i Stalins internasjonale politikk i det senere år, har vært dette: at han handler med arbeiderklassebevegelsene, nøyaktig som han handler med olje, mangan og andre varer. I denne uttalelsen er det ikke et snev av overdrivelse. Stalin betraktet seksjonene i Komintern i de forskjellige landene og undertrykte nasjonenes frihetskamp som småpenger i handelen med imperialistiske makter. Når han behøvde Frankrikes bistand, så lot han de franske arbeiderne underkaste seg det radikale borgerskapet. Når han skulle støtte Kina mot Japan, så lot han det kinesiske proletariatet underkaste seg Kuomintang. Hva vil han gjøre i tilfellet med en avtale med Hitler? Det er helt sikkert, at Hitler ikke i særlig grad behøver Stalins assistanse i å kvele det tyske kommunistpartiet. Den betydningsløse tilstanden, som sistnevnte befinner seg i, ble dessuten sikret av hele den forutgående politikken. Men det er veldig sannsynlig, at Stalin vil gå med på å avslutte all pengestøtte til illegalt arbeid i Tyskland. Dette vil være en av de aller minste innrømmelsene, som han vil bli nødt til å gjøre, og han vil såmenn være mere enn villig til å gjøre det. Man må vel også formode, at den larmende, hysteriske og falske kampanjen mot fascisme, som Komintern har ført innenfor de siste få år, vil bli kvalt i stillhet».

Denne politikken som Stalin og Kominterns «stinkende lik» førte, led et uopprettelig nederlag og ruin, da nazistene invaderte Sovjetunionen. Komintern måtte utføre en øyeblikkelig vending og atter en gang kastet det seg selv ned som dørmatte for Roosevelt og britisk imperialisme. Men med Stalins stigende avhengighet av amerikansk og britisk imperialisme kom også et stigende press fra de kapitalistiske «alliertes» side. Især amerikansk imperialisme forlangte å se avslutningen på Komintern som en gyldig garanti mot faren for sosialistisk revolusjon i Europa, etter Hitlers fall.

Det langtrukne skuespillet er overstått. Stalin har oppløst det degenererte Komintern. I og med at han har gjort det, har han åpenlyst bekjentgjort, at han har gått over på den kapitalistiske kontrarevolusjonens side, for så vidt det angår resten av verden. Men imperialistene, som tvang Stalin til å gjøre dette trekket til å gjengjelde innrømmelser og «billige tilbud» fra deres side, har ikke forstått de konsekvensene, som det vil ha.

Det kan og vil ikke forhindre forekomsten av nye revolusjoner i hele verden. I de mindre enn to årtier som er gått siden starten på dens degenerasjon, har Komintern forspilt mange gunstige situasjoner i mange land.

De kommende årtier vil med kapitalismens sammenbrud være vitne til mange revolusjoner. Selv den voldsomt turbulente epoken i perioden mellom krigene vil synes forholdsvis rolig sammenlignet med den perioden som ligger fremover.

På denne bakgrunnen av stormer og omveltninger vil et virkelig instrument for verdensrevolusjonen bli skapt. Hva arbeiderne utenfor Russland manglet i de siste årtier var et bolsjevikisk arbeiderparti og en bolsjevistisk ledelse. Kominterns storhetstid i 1917-23 vil oppstå igjen. Støtten til de marxistiske ideene vil vokse internasjonalt, basert på bolsjevismens tradisjoner, fortidens rike erfaringer, og læren fra arbeiderklassens nederlag kan igjen føre til kapitalismens avskaffelse og til en verdens sosialistisk republikk.

———

[1] Leder av SPDs høyrefløy. Gustav Noske, organiserte, som krigsminister, undertrykkelsen av de tyske arbeideres oppstand i januar 1919 og sanksjonerte mordene på Luxemburg og Liebknecht. Philipp Scheidemann var kansler i 1919. Junkerne var reaksjonære preussiske aristokrater som dominerte militæret og statsforvaltningen inntil 1930 årene. Se: Germany – From Revolution to Counter-Revolution av Rob Sewell (Fortress).

[2] Versaillestraktaten var underskrevet i 1919 og pålagte Tyskland tøffe vilkår etter avslutningen av Første verdenskrig.

[3] Fra Thermidor: et begrep som brukes til å beskrive politisk reaksjon uten en sosial kontrarevolusjon. Det er utsprunget fra analogien med maktskiftet i den franske revolusjonen i måneden med Thermidor (juli) 1794, da de radikale Jakobinerne ledet av Robespierre ble veltet av et høyreorienteret kupp, mens den sosiale revolusjonens fundamentale seier (kapitalisme) forble inntakt. Thermidorianere: Støttespillere av den politiske (Stalinistiske) reaksjonen i Russland.

[4] Grigori Zinoviev og Lev Kamenev var gamle bolsjeviker. Den første var den kommunistiske internasjonales første president, den andre var tidligere stedfortreder for Lenin. Begge var på daværende tidspunkt mot bolsjevikenes maktovertakelse i oktober 1917. Senere blokkerte de sammen med Stalin implementeringen og nektet eksistensen av Lenins testamente, som krevde at Stalin skulle fjernes fra sin post som partiets generalsekretær. Begge ble henrettet i 1936 under utrenskningen.

[5] Et russisk uttrykk for bønder.

[6] En organisasjon som samlet venstrefløyen i de britiske fagforeninger i 1920 årene. Den var startet og hovedsakelig ledet av Kommunistpartiet.

[7] Enhetsfronten var ansett for å være en midlertidig avtale mellom arbeidernes masseorganisasjoner om handling på særlige spørsmål, mens man opprettholdt programmenes selvstendighet.

[8] I Spania februar 1936 og Frankrike juni 1936 var det valgte folkefrontregjeringer. Som i Spania skred de franske arbeiderne øyeblikkelig til handling, besatte fabrikker og etablerte arbeiderkomiteer. I begge land fungerte folkefrontregjeringen som streikebrytere, i Spania åpnet de veien for Francos fascistiske oppstand i juli 1936.